Kraften i å elske

Märta Tikkanen skriver om drama og pasjon i et ekteskap hvor to sterke kunstnere,- og alkoholen - uavbrutt kjemper om makten.

-  Jeg er vanskelig å elske, sa Henrik en gang med en grimase.

Det er mulig.

Men han var tross alt enda mye vanskeligere å slutte å elske.

DETTE SKRIVER Märta Tikkanen på omslaget av sin bok «Två», om ekteskapet med forfatteren og tegneren Henrik Tikkanen.

Kanskje Nordens mest omskrevne, omtalte og diskuterte ekteskap. Hvorfor var det nødvendig å skrive om det en gang til?

-  Det er ikke en gang til. Dette er noe annet, det er fortellingen om dialogen mellom to kunstnere og deres tid. Vi levde sammen i 28 år og var begge skapende mennesker. Å skrive om dette har jeg hatt i bakhodet helt siden jeg møtte ham. Derfor hadde jeg også notater og opptegnelser fra hele vårt liv sammen. Jeg har alltid vært fascinert av litteratur om kunstnerparet, der hvor begge trenger inspirasjon, ro og dagligliv, sier Märta Tikkanen.

Det siste, hverdagslivet til familien Tikkanen, er det mange som har lest om. Hennes diktsamling «Århundrets kjærlighetshistorie» handlet om livet som alkoholikerhustru og vakte furore da den kom på slutten av 70-tallet. I detalj beskrev hun lukta av sigar, spy, diaré og konjakk.

Nå er den finlandssvenske forfatteren på besøk i Oslo for å åpne en utstilling av den nå avdøde ektemannens tegninger. Märta Tikkanen er blitt 70 år, er spinkel og vital, oppglødd av at allerede på Gardermoen kom en norsk kvinne bort til henne og sa: «Jeg har lest alle dine bøker.»DET ER ikke så rart. «Århundrets kjærlighetshistorie» finnes i tusenvis av norske bokhyller. Den trykkes stadig i nye opplag, blir spilt på scener og oversettes til nye språk. For flere generasjoner kvinner er Märta Tikkanen et litterært ikon. Hun ble et feministsymbol for alle som hadde glattet over misbruk, forstrukket seg i forhold og latt seg undertrykke av menn.

 STERK:  -  Det var som en stor magnet trakk oss sammen, som om vi var to halve appelsiner. Denne attraksjonen holdt igjennom alle kriser. Vi kunne bare se på hverandre og bli helt matte av lyst. Kraften i å elske var så sterk at selv på det aller verste i krangler, kriser og fyll visste vi at det var oss to. Slik beskriver Märta Tikkanen ekteskapet med Henrik Tikkanen. Foto: Truls Brekke
STERK: - Det var som en stor magnet trakk oss sammen, som om vi var to halve appelsiner. Denne attraksjonen holdt igjennom alle kriser. Vi kunne bare se på hverandre og bli helt matte av lyst. Kraften i å elske var så sterk at selv på det aller verste i krangler, kriser og fyll visste vi at det var oss to. Slik beskriver Märta Tikkanen ekteskapet med Henrik Tikkanen. Foto: Truls Brekke Vis mer

Bokas forside viser et strålende Tikkanen-par i syttitalls pelsluer. Bildet er tatt midt i deres suksess. Han har nettopp fått strålende kritikk for «Brändovägen 8», og hun sto midt i en mediestorm etter boka «Menn kan ikke voldtas».

-  Det var akkurat da balansen mellom oss begynte å forskyve seg. Inntil da hadde min skrivning bare vært «mammas lille hobby», nå fikk den en voldsom oppmerksomhet. Henrik likte det og hatet det. Vi inspirerte hverandre, men utfordret også hverandre. Denne vekslingen levde vi med hele tida, forteller Märta Tikkanen.

HUN OG HENRIK ble «rammet av» hverandre da Märta bare var 21 år. Han var gift og elleve år eldre. Hun var vikar i Hufvudstadsbladet i Helsingfors. Han var en etablert forfatter og tegner. De møttes første gang på en reportasjetur. Da hun gikk ut av bilen, spurte han: Hvis jeg ikke var gift, ville du du ha giftet deg med meg? Hun ble livredd, men svarte: Ja .

-  Jeg husker det øyeblikket. Det var et av disse som aldri blir borte. Jeg visste at jeg hadde møtt mitt livs skjebne. Mitt livs Rubicon. Det skulle gå mange år før vi flyttet sammen, men vårt forhold var intenst helt fra starten av. Det var som en stor magnet trakk oss sammen, som om vi var to halve appelsiner. Denne attraksjonen holdt igjennom alle kriser. Vi kunne bare se på hverandre og bli helt matte av lyst. Kraften i å elske var så sterk at selv på det aller verste i krangler, kriser og fyll visste vi at det var oss to.

-  I «Århundrets kjærlighetshistorie» skriver du Behold dine roser, dekk av bordet isteden , da la du vekt på det trivielle?-  Det var syttitallets vis. Den veldig direkte skrivemåten og det tydelige budskapet. Dessuten var disse diktene aldri ment for offentliggjøring. De var noe jeg skrev som egenterapi for å komme igjennom alle alkoholkrisene og min egen kamp for å få tid til å skrive. Henrik krevde plass, oppmerksomhet og omsorg. Det gjorde også de fire barna våre. Jeg måtte kjempe for hvert øyeblikk med skrivemaskinen.

-  Din debutroman «Nu imorron» er dedikert til din oppvaskmaskin av merket Constructa, ville du gjort noe slikt i dag ?-  Nei, men den gangen var oppvaskmaskinen en forutsetning for at jeg kunne få litt tid til å skrive. Frederika Runeberg betalte noen for å strikke strømper til barna. Virginia Woolf fikk sitt eget rom. Det er denne retten til egen tid det hele handler om.

-  Hvorfor ble du et så sterkt symbol i feminismen?

-  Kanskje fordi jeg berørte en sterk nerve midt i den dramatiske omveltningen mellom kvinner og menn på 70- og 80-tallet. Jeg grep tak i det nære og i det tidligere uutsagte. Mange kjente seg igjen og fikk trøst og styrke. Det er jeg utrolig glad for, og de nye opplagene av kjærlighetshistorien er en stadig inspirasjon.

HENRIK TIKKANEN døde for tjue år siden, men også han beskrev ekteskapet i bøker. Begge lot seg intervjue om hverandre. De levde i det tette finlandssvenske kulturmiljøet i Helsingfors. I dag sier Märta Tikkanen at det var nesten som å ha en tredje person med seg i dobbeltsenga.

I krangler og utbrudd kunne begge parter referere til uttalelser her eller der. Sommeren 1979 hadde hun fått nok og bestemte seg for å forlate ham. Da fikk ektemannen diagnosen leukemi, og hun ble. I dag sier hun at hun ofte savner ham, men ikke et øyeblikk har ønsket ham tilbake.

-  Hva synes du om kjærlighetens vilkår i dag ? -  Noen har sagt til meg at jeg aldri ville falt for Henrik i dag. Det er mulig, men jeg tror det ville skjedd. Jeg skjønte hva jeg sto overfor, og hva jeg ikke kunne kompromisse med. På en måte er vår tid blitt så fornuftsstyrt, vi er blitt litt redde for pasjonen og det uforutsigbare. Kanskje med god grunn. Å gi seg hen til kjærligheten som Henrik og jeg gjorde, er et risikabelt vågestykke.

På den annen side tror jeg likestillingen har gitt kjærligheten bedre vilkår. Vi kjenner grunnkonstellasjonene nå. Vi vet mer om hva vi velger. Jeg blir også så oppmuntret av å se på flinke pappaer og par som deler på dagliglivets oppgaver.

-  Hvor dokumentarisk er boka, din mann diktet gjerne noe inn for å gjøre «sannheten til en helere sannhet»?-  Det er ikke min metode. Jeg forsøker å hente opplysninger og fakta fra notater og arkiver, men idet øyeblikk en setning kommer ned på papiret, så er den selvsagt min tolkning. Kanskje burde jeg ha kalt den en roman, men slik ble det ikke. Dette er ikke en dokumentar, men min sannhet, sier Märta Tikkanen.