Kraften i det uventede

I det disse ord skrives, har det vært nær 25,5 millioner visninger på YouTube av klippet hvor Paul Potts, en godslig og fåmælt mobiltelefonselger fra det sørlige Wales, synger opera i tv-konkurransen «Britain’s Got Talent».

Det er en fire minutter lang filmsnutt et sted mellom et høykonsentrat av en Rocky-film, «Billy Elliott» og at Nybergsund slår ut Vålerenga av cupen. En erkeklassisk, dramaturgisk perfekt underdog-historie som kan penetrere seg inn i tårekanalen til selv den mest hardbarkede kyniker. Fra dommerpanelets knusktørre høflighet og himling med øynene innledningsvis før båndet settes på via de vantro blikkene til dommerne underveis, til sjefskjiping Simon Cowells totale overgivelse med et ekstatisk publikum i bakgrunnen. Til sist, Paul Potts som fønes i superlativer, alt mens han smiler blygt og nervøst og det er klart at her har vi nok en realitydeltaker som bærer på en ordontolgisk utfordring.

Parallellene til hjemlige tilfeller er så opplagte at de knapt kan kalles tilfeldige, fra Kurt Nilsen til 16-årige Erlend Bratland, den ferske vinneren av «Norske talenter» og grønnhåret emo-utgave av Jan Werner. Konkurranser som dette er tvingende avhengige av å skape nettopp slike fortettede underdog-dramaer for å ha et eksistensgrunnlag overhodet. Det nytter ikke med en Kjartan Salvesen eller en Glenn Lyse – helt greit utseende og uprovokative streitinger med popambisjoner – når du i stedet kan få en lubben rørlegger med alternativ tannstilling. Man skuer med andre ord hunden på hårene, man forventer ingenting annet enn at stakkaren skal drite seg ut i beste sendetid, og ethvert annet utfall vil umiddelbart være «bra tv». Skulle de seile opp som vinnerkandidater, har castingen til serien vært perfekt.

I ettertid har det selvsagt kommet fram at Paul Potts opptreden kanskje ikke kom like mye som julekvelden på kjerringa som det kanskje kan se ut som, og at han hadde holdt tilbake at han faktisk hadde en viss operaerfaring fra tidligere, blant annet gjennom en egenfinansiert sommerskole i Italia og flere amatørforestillinger. Men Paul Potts debutopptreden blir ikke noe dårligere tv av den grunn.

Utrolig nok, må man kanskje tilføye, har det også ført til at Paul Potts i kjølvannet av seieren ble plukket opp av den vandrende produsentlegenden Rick Rubin, som lot seg røre av det samme tv-klippet som 25 millioner andre. «Jeg kan ikke se på dette uten å gråte», sa Rubin i et stort intervju i The New York Times i fjor høst. Som nyutnevnt sjef for Columbia Records, ble Potts en av Rubins første satsinger. Rubins nyopprettede «jungeltelegraf»-avdeling – en blanding av promoavdeling, fokusgruppe og infiltreringsenhet – trengte en prøvekanin, og Potts var perfekt materiale å jobbe med.

Hvorvidt Paul Potts faktisk er genuint talentfull, eller om hans tv-assisterte gjennombrudd er så emosjonelt potent at en slik faktor egentlig ikke lenger har nevneverdig betydning, er et av mange paradokser som følger i kjølvannet av tv-sendte talentkonkurranser. «Det lyder fort imponerende når amatører fikser høye toner i klassiske arier og klarer å holde dem halsbrekkende lenge», som Fredrik Wandrup skrev om Potts debutalbum her i Dagbladet i juli i fjor. Terningkast to.

Hva du ser, er altså mye mer enn hva du faktisk hører.