Kraftfullt symbol

I dag taper igjen vern for tallknusernes resonnementer. Vi trenger en politikk for bevaring, skriver Gudleiv Forr.

REGJERINGSKVARTALET:  Høyblokka og Y-blokka med den Picasso-dekorerte endeveggen og den høye veggen som er satt opp rundt det ødelagte Regjeringskvartalet.   
Foto: Berit Roald / Scanpix
REGJERINGSKVARTALET: Høyblokka og Y-blokka med den Picasso-dekorerte endeveggen og den høye veggen som er satt opp rundt det ødelagte Regjeringskvartalet. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer
Kommentar

Ingierstrand Bad i utkanten av Oslo ble nylig åpnet etter en fullstendig rehabilitering. Oslo kommune har fått mye ros for det, og folk strømmer til både for å nyte mat og bad, men også for å glede seg over en perle i norsk funkisarkitektur. Alle synes å være fornøyd med at en bygning som sto til nedfalls, ble reddet, til tross for at det kostet skattebetalerne 50 millioner kroner.

Slik var det også med Akershus Slott, Nidarosdomen og Håkonshallen i Bergen. De koster samfunnet en del ekstra både i vedlikehold og drift, men ingen finner på å rive dem. Av hensyn til den nasjonale stolthet og tradisjon ble disse bygningene gjenoppbygd på 1800- og 1900-tallet etter å ha forfalt siden middelalderen.
I dag er vi alle glade for at de ble reddet fra historiens ruinhaug. De vitner om en viktig periode i nasjonens liv. Men de har også en funksjon i det moderne Norge som ramme om livet som leves i 2013.

Slik er det med mange offentlige og private bygninger. Det må en aktiv vilje til for å redde dem for etterslekten. Vi trenger en politikk og en minister for bevaring.
Nå gjelder det sentrale deler av regjeringskvartalet, og først og fremst høyblokka.
Mye av det vi har tatt vare på i Norge, ble reddet som ledd i kampen for kulturell selvstandighet. Grunnen er at menneskene trenger tradisjoner til å holde seg fast i i samtidas tåkete uoversiktlighet. Bygninger er symboler for sin tid. De statsbærende institusjonene bør stå i fremste rekke for å bevare dem.

Dessverre har det gjennom tidene vært så som så med bevisstheten om verdien i det fortidige. Mange ledere vil helst bryte fullstendig med fortida. Etter 2. verdenskrig sto effektivitet og rasjonalitet i høysetet i både politikk og næringsliv. Det gamle sto i veien for det nye, og måtte rives eller i alle fall tildekkes. Arkitekt Peter Butenschøn, som snart kommer med bok om steder i Oslo, forteller at en annen diamant i regjeringskvartalet, Henrik Bulls bygning fra 1904 der Finandepartementet holder til, var utsatt for et omfattende hærverk av Statsbygg på1970-tallet. De drev «oppussing til ny standard». Finansminister Per Kleppe fikk stanset ødeleggelsen av de vakre dekorasjonene, og seinere kom Høyres Rolf Presthus og ga byråkratene ei bok om Henrik Bull i hjemmelekse for å vise dem at de arbeidet i en bygning av stor politisk og kulturhistorisk interesse.

Kleppes og Presthus redningsaksjon er i seg selv symbolmettet. Det kom en reaksjon mot rivemanien i etterkrigstida da miljø og vern på 1970-tallet ble viktige motiver i utviklingen av by og land. Da ble mye vernet, blant annet en del av de flotte industribygningene fra den andre industrielle revolusjonen rundt år 1900. De fikk nye funksjoner, men var neppe spesielt effektive etter stramme teknokratiske vurderinger.
Nå skal alt igjen måles i kroner og ører, og med de standarder for klima, ressurseffektiv drift, brann- og terrorsikkerhet og tilgjengelighet som dagens arbeidsliv krever, vil det selvfølgelig være mest regningssvarende å rive alt som er mer enn 20 år gammelt, mens gateløp bør legges om fordi terrorfaren er økt.

Med et slikt utgangspunkt er naturligvis regjeringsbygningene fra 1950- og 60-åra fryktelig utdatert. Rett nok var de fullt brukbare som arbeidssted helt til den 22. juli 2011. Men etterpå faller de gjennom når konsulenter får i oppdrag av en statsråd med tittel «fornyingsminister» å beregne den samfunnsmessige nytten av å rive eller beholde dem.
Høyblokka var under fredning av Riksantikvaren da det smalt den 22. juli 2011. Da var det oppslutning om fredningen i de relevante departementene. Bygningen var noe av det beste og fremste vårt land reiste i 1950-åra, framholdt riksantikvar Jørn Holme like etter terrorangrepet. Det gjelder naturligvis ennå. Ariktekt Erling Viksjøs modernisme, slik den kommer til uttrykk i høyblokkas materialvalg og konstruksjonsstyrke, er like typisk for sin tid som Henrik Bulls tillempede jugendstil med sterke nasjonale stilelementer.

Du skal ikke reise mye i Europa for å oppdage en helt annen holdning enn i Norge til bevaring av bygninger som er knyttet til historie og tradisjon. Der det gamle ikke lenger holder mål, kombinerer de gammelt og nytt. Det lar seg naturligvis også gjøre med høyblokka, slik at den kan tilfredsstille krav til sikkerhet og tilgjengelighet. Da kan også Picasso og de andre kunstnerne reddes der kunsten deres bør være, nemlig på den bygning som mest av alt representerer den sosialdemokratiske æra og velferdsstatens oppbygging i Norge. Om nye femti år kan den være like symboltung som Håkonshallen og Nidarosdomen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.