Kraftfullt

«Månen er en diger pudding» er en kraftfull fortsettelse av trilogien om den nydelige, energiske Grünerløkka-gutten Adam.

I «Sola er en feit gud» ville Adam Halvorsen bli voksen så fort som mulig. Nå er han skremt av hvor fort livet raser framover, og vil ikke bli som mor og far. I «Månen er en diger pudding» handler det derfor om å ta vare på barndommen en stund til. Adam vil ta opp kampen mot depresjonene og kjærlighetstvilen som han mener månen påfører menneskene. Det blir aldri det samme å gå måneskinnstur etter å ha lest denne boka.

Jon Ewo leverer en kraftfull andre del av den trilogien som nå er på vei mot de internasjonale bokmarkedene. Han har sine grep for å gjennomføre dette intense prosjektet. Som i første bok fortelles det fra dag til dag over en periode på noen få uker. Det gir en følelse av å følge hovedpersonen meget tett, hele dagen. Ewo klarer å opprettholde sin språklige trøkk.

Fornøyelig

Ikke alle sekvenser fungerer like godt, som når Adam og den eldre vennen Frank leker at de er Thelma og Louise, eller når Franks novelle «Trash Bazooka» gjengis i fulltekst. Men det veies opp av andre utskeielser som er meget fornøyelige, som for eksempel den om kroppslydenes historie. Schau-brødrene i P3 vil sikkert finne denne delen særlig uttømmende. Dannelsen av klubben The Lunatic Society gir en spretten «Lille lørdag»-følelse. Adams beskrivelse av kjæresten Claudia er skildret like poetisk og nydelig som når Odd Børretzen dikter om konas ansikt.

Utvidelse

Bok nummer to markerer en spennende temautvidelse fra Adams verden i første bok: Forholdet til mor og far. Tematikken utvikles i flere parallelle historier. Og i løpet av boka gjennomgår Adams forhold til mutter'n en stor forandring. Det er ingen tvil om at Ewo trives godt med å bringe inn 40-åringenes perspektiv, men det svekker ikke den ungdommelige identifiseringen. Og det er noe av det fine med denne boka. Vi lever jo på samme klode, samme hva månen måtte mene.

Mette Hofsødegård

BOK Jon Ewo

«Månen er en diger pudding»

Omnipax

Kraftfull fortsettelse av trilogien om den nydelige, energiske Grünerløkka-gutten Adam.

«Sola er en feit gud» ville Adam Halvorsen bli voksen så fort som mulig. Nå er han skremt av hvor fort livet raser framover, og vil ikke bli som mor og far. I «Månen er en diger pudding» handler det derfor om å ta vare på barndommen en stund til. Adam vil ta opp kampen mot depresjonene og kjærlighetstvilen som han mener månen påfører menneskene. Det blir aldri det samme å gå måneskinnstur etter å ha lest denne boka.

Jon Ewo leverer en kraftfull andre del av den trilogien som nå er på vei mot de internasjonale bokmarkedene. Han har sine grep for å gjennomføre dette intense prosjektet. Som i første bok fortelles det fra dag til dag over en periode på noen få uker. Det gir en følelse av å følge hovedpersonen meget tett, hele dagen. Ewo klarer å opprettholde sin språklige trøkk.

Fornøyelig

Ikke alle sekvenser fungerer like godt, som når Adam og den eldre vennen Frank leker at de er Thelma og Louise, eller når Franks novelle «Trash Bazooka» gjengis i fulltekst. Men det veies opp av andre utskeielser som er meget fornøyelige, som for eksempel den om kroppslydenes historie. Schau-brødrene i P3 vil sikkert finne denne delen særlig uttømmende. Dannelsen av klubben The Lunatic Society gir en spretten «Lille lørdag»-følelse. Adams beskrivelse av kjæresten Claudia er skildret like poetisk og nydelig som når Odd Børretzen dikter om konas ansikt.

Utvidelse

Bok nummer to markerer en spennende temautvidelse fra Adams verden i første bok: Forholdet til mor og far. Tematikken utvikles i flere parallelle historier. Og i løpet av boka gjennomgår Adams forhold til mutter'n en stor forandring. Det er ingen tvil om at Ewo trives godt med å bringe inn 40-åringenes perspektiv, men det svekker ikke den ungdommelige identifiseringen. Og det er noe av det fine med denne boka. Vi lever jo på samme klode, samme hva månen måtte mene.