Kraftig kost fra Irving

Utfordrende roman om en typisk Irving-type som leter etter far.

BOK: Minner er ikke alltid som man trodde de var, særlig gjelder det barndomsminner. Det er en mulig kortfattet oppsummering av John Irvings 862 sider tykke roman om den farløse og seksuelt viderekomne filmstjernen Jack Burns.

Og til tider er det svært kraftig litterær kost Irving byr på i det som er hans dystreste roman.

Rett på sak

John Irving lar sjelden ting være halvgjort, han er kjent for omfangsrike romaner hvor handlingen drar seg framover som en døsig snegle. «Sirkusbarn» er kanskje erkeeksempelet på det, der brukte han omkring 250 sider på å lede oss inn i handlingen, men denne langsomheten viste seg å være verdt bryet.

Til sammenlikning er «Til jeg finner deg» langt mer rett på sak. Ja visst er den stor og grundig og detaljrik, det flommer over av historier inne i historien på den lange reisen mot siste side.

Han forteller til og med begynnelsen på historien to ganger med forskjellig synsvinkel og, naturligvis, med endret innhold. Men likevel kastes vi -   til Irving å være -   rett inn i handlingen, hvor den unge alenemoren Alice Burns legger ut på leting etter faren til sin 4-årige sønn Jack.

Som vanlig har Irving stukket begge hender i den store gryta med rare sjablonger. «Til jeg finner deg» er full av de odde typene og de merkverdige historiene vi er vant til fra hans kant. Det er aldri noen helt normale eller vanlige i Irvings persongalleri, sånn har det alltid vært, og sånn er det også denne gangen.

Tatovør-mor

Jacks mor er annengenerasjons tatovør, mens bortkomne William er organist med sans for tatoveringer og unge jenter i kirkekor. Lille Jack blir tatt med på en Europa-odyssé fra København til Stockholm til Oslo til Helsinki til Amsterdam -   alt for å finne mannen som alltid ligger to skritt foran dem. Fra tatoveringsbule til tatoveringsbule og fra kirke til kirke, får Jack et år i oppveksten som han aldri kommer til å glemme.

Tilbake i Toronto skal Jack begynne på skole, men Alice har valgt et lærested hvor Jack kan «være trygg». Som en av få gutter er han tatt opp ved St. Hilda\'s, som til nå har vært en ren jenteskole. I tillegg har farens dårlige rykte spredt seg på skolen, mange av jentene er overbevist om at Jack er en forfører i miniatyr. Men om elevene er skumle overgripere med underlige lyster, så er lærerkollegiet en gruppe outsidere som neppe hadde fungert i virkelighetens skoleverk. Åra på St. Hilda\'s setter et uutslettelig og traumatisk preg på stakkars Jack, men han gjør også mer positive erfaringer og bekjentskaper som skal følge ham videre i livet. Likevel vil nok denne delen av boka vekke lesernes sterkeste reaksjoner, følelser som at en del partier både er frastøtende og ekle vil unektelig melde seg.

Bryting

Jacks uortodokse oppvekst blir litt mer ordinær når han havner på en privatskole for gutter i Maine, og her får Irving endelig puttet inn litt bryting (et tilbakevendende tema i romanene hans). Fra nå av blir også handlingen mer ordinær, selv om historien forblir fascinerende er åra om Jacks framgang og vekst som filmstjerne i Hollywood mer kuriosa enn kunst.

Først når den voksne Jack setter seg fore å gjenta reiseruta fra barndommen begynner boka virkelig å svinge igjen. De siste to-tre hundre sidene er en blanding av avsløring og åpenbaring, Jack får svar på alle spørsmålene han har strevd med siden han var guttunge og det hele bringes til en svært tilfredsstillende konklusjon.Og boka er stor og tykk og godt oversatt, så den varer kanskje hele veien gjennom romjula?

Møt John Irving i Dagbladets Bokbilag torsdag.

STERK OG DYSTER: John Irving svikter ikke sine lesere med sin lange og fabulerende fortelling. Men han er mer dyster enn han pleier. Foto: Tom Martinsen