Kraftig kost

Den kortvokste teksten bærer i seg en så kraftig følelsesmessig trøkk at den virkelige jobben for leseren begynner først etter at boka er ferdiglest.

Ellen Foster er ei elleve år gammel jente med en livserfaring langt utover hva alderen burde tilsi, og romanen er hennes beretning om livet sitt som foreldreløs. Gibbons smeller inn åpningen med slik kraft og overbevisning at vi tror på Ellens grusomme fortelling fra første øyeblikk: «Da jeg var lita pleide jeg å tenke ut åssen jeg skulle drepe faren min.»

Faren til Ellen er en hjerteløs alkis som jager moren hennes inn i sjølmordets befriende omfavnelse. Ellen lever i frykt for faren og hans seksuelle overgrep, og de voldelige svirebrødrene hans som invaderer hjemmet hennes med jevne mellomrom.

Rasisme

Da Ellens lærerinne oppdager kraftige blåmerker, flytter Ellen inn hos en annen lærerinne, hvor hun for første gang tør å tenke at det kanskje finnes en slags lykke også for henne. Men Ellen får smake virkelighetens gotiske terror da hun må flytte til mormoren sin. Mormoren tar ut hatet sitt mot Ellens far på Ellen, og tvinger henne til å utføre slavearbeid i bomullsåkeren, med en brennhet sol og trusler om korporlig avstraffelse hengende over seg.

Det eneste som holder Ellen i live er tanken på at den tause, svarte venninnen Starletta har det enda verre. Og det er her Gibbons viser sitt mesterlige grep i en historie som i grunntrekk er blitt fortalt til kjedsommelighet tidligere.

Hun lar Ellen innse sin egen rasisme, og tilfører fortellingen en dimensjon av de sjeldne. Ellen nekter å spise middag hos Starletta sjøl om hun er helt utsultet, for uansett hvor godt det ser ut, er det fortsatt farget mat.

Først i ytterste desperasjon og nød sier Ellen ja til å overnatte hos Starletta, og da hun våkner morgenen etter, er hun overrasket over at det ikke kjennes som om hun har sovet i et farget hus. Men så sov hun også oppå sengeteppet og med klærne på.

To historier

Romanen fortelles i to parallelle historier. I den ene følger vi Ellens prøvelser etter hvert som de melder sin stygge ankomst, og i den andre ser Ellen tilbake på livet sitt. Ellen åpner sin beretning fra et nytt hjem med en ny mor, en hest og lyse utsikter. Etter hvert går det opp for oss at Ellen målbevisst har arbeidet med å skaffe seg en ny familie fra det øyeblikket hun så en passende morskandidat i kirken.

«Ellen Foster» er på mange måter en tradisjonell roman om arv og fordommer, og om oppvekst på landsbygda hvor fattigdom, vold og den konstante påminnelsen om at alt er forgjengelig reduserer menneskene til individer drevet av overlevelsesinstinktet.

Gibbons bruker novellens teknikk i romanen; hun konsentrerer seg om et avgrenset område og tegner et uforglemmelig portrett i avmålte vendinger.

Ellen blir nesten sjokkert da hun oppdager en verden annerledes enn den hun kjenner. Kaye Gibbons kjenner sitt språk og sine virkemidler, og det som lett kunne ha blitt et flaut melodrama, har blitt en vond, men også humoristisk fortelling om en beinhard barndom hvor hovedpersonen ikke blir redusert til offerklisjé. Det er det ikke mange forfattere som klarer.