Kraftig økning av unge uføretrygdede

Den rakettartede økning av unge uføretrygdede med psykiatriske problemer, reflekterer den en tilsvarende økning av psykiske helseproblemer blant ungdom generelt?

Skremmende statistikk fra de senere år har rettet oppmerksomheten mot den foruroligende økning av uføretrygdede blant ungdom. Rikstrygdeverkets statistikker viser en dramatisk økning over få år i aldersgruppene inntil 34 år. Etter 1992 har dessuten den samlede årlige tilgangen på nye uførepensjonister vært høyere for unge enn for eldre.

Det årlige antall uførepensjonerte i alderen 16- 34 år var i tiden fra 1968 til 1982 ca. 1000 pr. år. Senere kom der en topp på 2200 i 1987, for deretter å synke til vel 1200 i 1992. Deretter har antallet blitt nesten tredoblet til nær 3000 pr. år i løpet av femårsperioden fra 1992 til 1997- 99. Økningen er landsomfattende, og den er høyere for unge kvinner enn for unge menn.

Det er i alles interesse å få innsyn i de åpenbart kompliserte årsaksmekanismer som måtte ligge til grunn for denne økningen. Som en av flere undersøkelser iverksatte Rikstrygdeverket i oktober 99 en kasuistisk undersøkelse av saksbehandling m.v. ved innvilgede uførepensjonssaker hos unge inntil 34 år. Det ble ledet av professor Tor Bjerkedal ved RTVs utredningsavdeling og utført i samarbeid med undertegnede. Et betydelig antall trygdesaker ble innhentet til Rikstrygdeverket fra hele landet for nøye gjennomgang. De omfattet samtlige saker for innvilgede uførepensjoner i aldersgruppene 18- 34 år i 1992 og 1997 fra en utvalgt kommune i hvert fylke. Sakene ble omhyggelig gjennomgått av sakkyndige, og samtlige data ble statistisk bearbeidet.

En slik pilotstudie har selvsagt sine begrensninger, og ingen ventet at den skulle kunne gi noen pålitelig avklaring i årsaksvevenes kompliserte mønster. Forskningsbevilgningene tillot heller ikke mer avanserte undersøkelser. Derimot var det grunn til å håpe på at undersøkelsen kunne styrke antagelser om forklaringsmekanismer ut fra erfaringsmateriale og statistiske analyser.

Var der vesentlige forskjeller mellom de innvilgede saker i 1992 og 1997? I alle de utvalgte kommuner var der skjedd ca. en tredobling av unge uføretrygdede fra 1992 til 1997. Den alt overveiende del av de medisinske tilstander som gav grunnlaget for innvilget trygd, var i begge årsgrupper psykiske helseproblemer: nervøse lidelser, svak evneutrustning og særlig ofte «personlighetsforstyrrelser». Det var forholdsvis betydelig flere av disse tilstandene i 1997 enn i 1992. Rusproblemer var ikke så vanlig som man hadde forventet, men kunne være kamuflerte og sjelden oppgitt som hovedårsak til arbeidsuførhet. Forskjellene i det kvalitative helsebildet mellom de to årsgrupper var ikke påfallende, men omfanget - kvantiteten - av de psykiske problemer hadde øket vesentlig fra 1992 til 1997.

Ved begge årganger var mangler ved saksbehandlingen først og fremst utilstrekkelige medisinske utredninger, spesielt ved de psykiatriske tilstander.

Et stort antall hadde vært henvist til yrkesrettet attføring på det lokale plan. Her avslørte sakene omfattende forskjeller i anvendt tid, tiltaksformer og premisser for vedtak om å avbryte attføringsforsøkene. Sakene avslører store ulikheter i a-etatens lokale kompetanse, og ofte ble avgjørelsene truffet på bakgrunn av enkle og uprofesjonelle vurderinger av arbeids- og tilpasningsevnen i forhold til det stedlige arbeidsliv. I vel en tredjedel av tilfellene konkluderte a-etaten med anbefaling om uføretrygd, hvilket gjerne uten videre ble fulgt opp av saksbehandleren i trygdekontoret.

Hva har man lært? Den rakettartede økning av unge uføretrygdede med psykiatriske problemer, reflekterer den en tilsvarende økning av psykiske helseproblemer blant ungdom generelt? Undersøkelsen gir intet svar på dette, men det kan ikke utelukkes. Det er her interessant å se resultatene av en annen nylig avsluttet undersøkelse om årsaker til sykefravær (Opdalshei O.A.: «Diagnoser i sykefraværet 1994- 99», Rikstrygdeverket 2000). Også her påvises en meget sterk økning på inntil 150% i sykefravær pga. psykiske lidelser, sterkere hos yngre enn hos eldre, sterkere hos kvinner enn hos menn. De to undersøkelser viser samme faretruende utvikling, og de spørsmål en stiller seg, blir de samme. Øker psykiske lidelser hos unge? Økende krav i arbeidslivet kan forårsake at stadig flere med marginal arbeidskraft kommer til kort. Det kan ofte være unge med psykososiale problemer, tilpasningsvansker og varierte nervøse tilstander. Brutte samboforhold, aleneforsørgertilstand, økonomiske problemer og andre sosiale komplikasjoner bidrar både til økende helseproblemer og behov for sosial støtte.

Uansett forklaringsforsøk sitter vi igjen med inntrykk av svakhetene ved vår psykiatriske helsetjeneste, ettervern og yrkesrettede attføring. Generell kunnskapsmangel om psykiatri og psykologi avspeiler seg også.

Vi skimter likevel blant mange av disse psykisk og sosialt funksjonshemmede latente ressurser som på sikt burde kunne mobiliseres. Det forutsetter at de tilbys aktiv og personlig rettet psykisk og sosial støttebehandling, aktivisering og selektiv jobbplassering. Skjer avvisning i den regelorienterte a-etaten, rammer det ofte unge med sårbare sinn og reduserte selvbilder.

Å ensidig fremstille årsakene til den påviste økning av unge uføretrygdede som betinget i forhold på arbeidsmarkedet, er for kortsiktig. Årsaksmønsteret er utvilsomt langt mer komplisert, betinget i raske struktur- og normforandringer i hele samfunnet. Både holdningsendringer, økonomiske prioriteringer, utdannelses- og helsepolitiske tiltak samt justeringer av regelverk vil måtte være elementer i en tiltakspakke med sikte på å snu denne utviklingen. Trolig må vi begynne i skolealderen. En kime kan ligge alt i skoletapersituasjonen.

Hva kan gjøres på kort sikt? Mangler ved saksbehandlingen kan rettes opp. Dette er igang. Her trenges oppgradering av tiltak som aktiv sykmelding, arbeid med trygd og oppfølging av unge langtidssykmeldte.

Det synes også stadig klarere at «arbeidslinja» etter de nåværende retningslinjer ikke på noen måte har ført frem. Bestemmelser og regelverk i «Attføringsmeldinga» 1991- 92 har vist seg formålsløse. Den forventede nedgang i antall uføretrygdede har isteden ført til en betydelig økning, særlig blant unge. Vi roser oss av å ha lav arbeidsledighet i Norge. I realiteten avspeiler det store antall uføretrygdede i yrkesaktiv alder en omfattende undersysselsetting kamuflert som sviktende helse i befolkningen. Lave arbeidsledighetstall blir helt andre om en regner med de tusener som er på attføring og uføretrygd. Attføringstiltak må på ny samordnes tettere med medisinske og trygdefaglige innsatser. Det må igjen overveies å reservere bestemte arbeidsoppgaver for funksjonshemmede.

Tilskuddsordningene må økes. Regelverket må mykes opp. Unge funksjonshemmede må sees på som en latent arbeidskraftreserve. Å utnytte denne forutsetter flere og bedre egnede arbeidsmarkedstiltak med attføringsformål.

Ethvert årskull av unge uførepensjonister av nåværende størrelse koster folketrygden nær 180 millioner kroner, og i løpet av en trygdetid på 10 år mer enn 7 milliarder kroner. Selv en begrenset reduksjon av tilgangen på nye unge uføretrygdede vil bety en vesentlig velferdsgevinst. Det må handles raskt!