Krafttak for nedrustning

Vi trenger bred mobilisering for visjonen om en verden fri for kjernevåpen. En visjon som forener både idealister og realister. Dette var målet for denne ukens nedrustningskonferanse i Oslo.

Konferansen samlet også verdens ledende veteraner fra de historiske nedrustningsavtalene på 80- og 90 tallet og fremstående representanter fra forskning og vitenskap.I fremste rekke stod Muhamad El Baradei, nobelprisvinner og generaldirektør for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) .

Vi fikk noen sterke historiske vitnesbyrd, fra blant annet Ronald Reagans utenriksminister George Shultz og tidligere senator Sam Nunn. De to har lenge vist et sterkt engasjement for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Sammen med en rekke andre erfarne amerikanske sikkerhetspolitikere, blant dem Henry Kissinger, tok de i fjor og i år kraftfullt til orde for å lansere visjonen om en verden uten kjernevåpen på nytt.

Og initiativet får nå respons i flere miljøer. Vi kan ane en ny kraft i arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. En gylden mulighet til å ta modige grep venter på en ny russisk og amerikansk president.

Vi husker det historiske og overraskende gjennombruddet da presidentene Reagan og Gorbatsjov møttes i Reykjavik i 1986 og formulerte visjonen om en verden uten kjernevåpen. De ga nytt håp om at politisk lederskap kunne snu opprustningen. De to stormaktene gjennomførte store reduksjoner i sine kjernefysiske våpenarsenaler på 1990-tallet. Avtalen om reduksjoner i mellomdistanseraketter (INF-avtalen) ble undertegnet og styrket sikkerheten i Europa. START-avtalene førte til omfattende nedskjæringer i russiske og amerikanske arsenaler. Verden fikk en prøvestansavtale. Kazakstan, Hviterussland, Ukraina og Sør-Afrika ga opp sine ambisjoner om kjernevåpen. Ikke-spredningsavtalen (NPT) ble undertegnet i 1995 og det ble oppnådd enighet om de 13 oppfølgingspunktene i 2000.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så var det slutt på de gode nyhetene. Vi har i stedet fått økt spenning, nye trusler og økt konvensjonell opprustning, og vi har fått økt fare for spredning og nye stater med kjernevåpen, som India, og Pakistan. Dette er farlig. Når beinharde realister som Shultz og Kissinger går inn for en verden uten kjernevåpen er det fordi bare en slik visjon kan snu logikken om at et land må ha slike våpen for å være trygg. Tenker alle slik går det galt.

I Latin-Amerika ble landene enige om å beholde kontinentet fritt for kjernevåpen. Dermed satset landene på andre typer sikkerhet og sparte seg selv for kostnader og utrygghet. Skulle Iran skaffe seg kjernevåpen vil andre land i det større Midt Østen tenke at også de må ha for å være trygge. Trolig blir verden mye farligere og alle utrygge.

Men skal en slik trend snus må de som i dag besitter de store arsenalene vise lederskap. Fortsatt har USA og Russland 90% av kjernevåpnene. De må gå foran. Noen stemmer er oppmuntrende: I fjor formulerte daværende britiske utenriksminister Margaret Beckett ønsket om å eliminere kjernevåpen. Dagens britiske forsvarsminister Des Browne tok nylig til orde for et internasjonalt møte om forbedringer i teknologien for å verifisere nedrustning. Og flere toneangivende amerikanske politikere er rede til å fortsette arbeidet for en kjernevåpenfri verden.

Samtidig må vi være realistiske: Få stater mener i dag at full nedrustning av kjernevåpen er mulig, eller endog ønskelig. Både realister og idealister kan være enige om at utviklingen av kjernevåpenteknologi ikke kan gjøres om. For mange land er kjernevåpen fortsatt et avskrekkingsinstrument. Derfor må vi arbeide imot slike sikkerhetspolitiske forestilinger.

Trusselbildet er mer sammensatt enn under den kalde krigen. Stater som i dag ikke har kjernevåpen og terroristorganisasjoner viser interesse for å skaffe seg slik kapasitet. Derfor må vi jobbe hardt for ikke-spredning. For å begrense risikoen for at kjernevåpen kommer i gale hender må produksjon av spaltbart våpenmateriale bli forbudt. Forhandlinger om en slik avtale bør komme i gang umiddelbart.

Høy oljepris, større energibehov og de store klimautfordringene fører til økende utbygging av sivil kjernekraft. Dette er en utfordring for ikke-spredningsarbeidet fordi teknologien for slik utbygging er den samme som for utvikling av kjernevåpen. Utbygging av sivil kjernekraft må derfor foregå med strenge kontrollregimer.

Alle land som er tilsluttet NPT-avtalen har rett til å bruke kjernefysisk teknologi til fredelige formål, under forutsetning av at produksjonen av kjernefysisk brensel til sivile kjernekraftverk underlegges internasjonal kontroll. Det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA) må spille en sentral rolle for å få dette til. Vi trenger et system der de land som ønsker det får garantert nødvendige brenselsleveranser fra kontrollerte anlegg. Dette vil være et effektivt ikke-spredningstiltak, fordi behovet for nasjonal produksjon av kjernefysisk brensel vil reduseres.

En kjernevåpenfri verden er en stor visjon. Veien dit må gå gjennom konkrete og praktiske skritt. Ett slik skritt ble skissert i Oslo denne uken. Det handler om å opprette en global «bank» for kjernefysisk brensel, drevet og overvåket av IAEA. Til nå er det mobilisert 100 millioner dollar. Det trengs 150 millioner for å komme i gang, det mangler altså 50. Norge har denne uken annonsert at vi er rede til å bidra med 5 millioner dollar – altså 10% av det som mangler. Så utfordrer vi andre land til å bli med på spleiselaget.

Arbeidet for nedrustning og ikke-spredning må følges opp parallelt. Dette er hovedbudskapet til den alliansen Norge tok initiativet til i 2005, det såkalte Syvlandsinitiativet. Gjennom slike nye allianser mellom land med ulikt ståsted kan vi oppnå for å oppnå størst mulig gjennomslagskraft. Syvlandsinitiativet omfatter Australia, Chile, Indonesia, Romania, Sør-Afrika og Storbritannia, stater både med og uten kjernevåpen – og Norge har ledet dette arbeidet siden høsten 2005.

Visjonen om en verden uten kjernevåpen handler om å vise at det er mulig å oppnå økt sikkerhet for alle på et betydelig lavere rustningsnivå. Konferansen i Oslo viste at det nå er rom for å mobilisere. Det vil Norge bidra til i årene som kommer.