Krag, Vilhelm

Gunvald Opstad, som har skrevet "Fandango! En biografi om Vilhelm Krag" (Vigmostad & Bjørke, 2002), forteller her om dikteren:

Hvordan ble Vilhelm Krag forfatter?

Først ville han bli maler. Oppildnet av dansken Vilhelm Bergsøes bok Fra Piazza del Popolo (1866) om skandinaviske kunstnere i Italia, lot han håret gro over frakkekragen, anskaffet seg et flagrende kunstnerslips og var overbevist om sitt kunstnerkall. «Gud Fader som jeg så ut!», mintes han siden. Men maleren Olaf Isaachsen spådde at han ville bli en bedre maler med pennen enn med penselen, og han begynte også meget tidlig å skrive. Allerede som 13-åring debuterte han som aviskorrespondent, 14 år gammel skrev han dikt i Christiania katedralskoles blad Iduns-Æblet, og som 16-åring fikk han sitt første dikt på trykk i Fædrelandsvennen. Siden fylte han diktbok etter diktbok med vers. Sitt gjennombrudd fikk han da Jens Thiis leste hans eksotiske dikt «Fandango» i Studentersamfundet den 25. oktober 1890, og med debutboka Digte (1891) ble «den nye nittenårige poet ble konge for en dag, ja for et langt lyrisk år», skrev tidens ledende kritiker Carl Nærup om ham. Siden har han beholdt sin plass som nyromantikkens gjennombruddsmann i den norske litteraturen.

Hva tror du var Vilhelm Krags beste leseropplevelse?

Kanskje når han julaften 1918 satt ensom og forlatt i sin leilighet i Rosenberggate 5 i Oslo og leste sin svenske kollega Erik Axel Karlfeldt:

«Det er julekvælds eftermiddag: de store, ensomme stuer dunkles mer og mer. Udenfor i haven står de gamle nøgne trær og luder; pludselig fyger lidt sne op i tusmørket.

Klokkerne begynder å kime. Fra alle kanter synger de julefesten ind, ånei, nu er det bedst å tende lampen og rulle ned gardinerne; det er småt med julefesten iår!

(…)

Nå, det er ikke så farligt for mig; jeg kan se fremtiden trygt i møde, har jeg ikke festen liggende her på mit bord! Fem bind funklende poesi har jeg ivente foran meg; kan en gammel poet ønske sig skjønnere rus i denne forbudets tid! Og mens juleklokkerne kimer udenfor setter jeg mig godt tilrette i min magelige stol og festen begynder.

(…)

Man leser og leser disse Karlfeldts digte og man lukkes inde i hans skjønne land, hvor alt blusser og skinner.

Plutselig vågner man op og ser sig omkring; etpar store enslige stuer, julekvæld, dyrtid og rationering.

Nei, bedre å vende tilbage der en kom fra, dukke sig ned i den skjønnhet som aldrig dør og den himmerisk rus som ingen Bratt kan rationere og ingen Abrahamsen kan forbyde.» ( Tidens Tegn den 16. februar 1919).

Hvem var Vilhelm Krags litterære forbilder?

Vilhelm Krag var utvilsomt påvirket av de symbolistiske strømninger som spredte seg fra Frankrike i siste halvpart av det 19-århundre, men hans nærmeste forbilder var danske. «Vi var nyromantikere! Holger Drachmann var vår herre og mester, hans veldig verk Forskrevet som nettopp var utkommet, var vår hellige bok», mintes han i 1925. Det er ikke den patriotiske Holger Drachmann han er opptatt av, men av hans farende svend som tar vandrestaven fatt og omgir seg med skjønne eksotiske kvinner med silkebånd og sløyfer. Fra Drachmann henter han titlene til sin erindringsbøker Heirefjæren og Min BarndomsHave. Størst virkning på ham hadde vel likevel J. P. Jacobsen med sin dragning mot det forgangne og eksotiske og med sitt nyskapende språk I hans Gurresangene lyder det klanger som vi skal gjenfinne i Vilhelm Krags monumentale dikt «Øen». Vilhelm Krag ble etter hvert mindre europeer og mer sørlending, og i sine folkelige vers er han også inspirert av både norske folkeviser og Gustaf Fröding.

Hvordan arbeidet Vilhelm Krag?

«Jeg sang jo bare som fugl på kvist uten å tenke over hvorfra sangen kom», skriver Vilhelm Krag i Dengang vi var tyve år. Som lyriker er den urbane herre noe så underlig som et aristokratisk naturbarn. Hans vers er da også meget sangbare, hele 100 komponister har laget 300 melodier til hans dikt. Bare Bjørnstjerne Bjørnson fikk tonesatt flere. Hans håndskrevne diktbøker viser likevel hvordan han stadig retter på sine dikt, stryker ut og føyer til. Hans kjente sekslinjers dikt «Der skreg en fugl», som ved siden av «Fandango» er nyromantikkens kjernedikt, laget han mange versjoner av, og prøvde seg både i presens form og med flere strofer før han ga sin endelige form, hjulpet av Carl Nærup. Og det er ingen tvil om at han nedla et meget stort arbeide for eksempel i sitt store shakespeare-påvirkede renessansedrama på vers, Sangen om Florens.