Åpen: Evig populære Christer Sjögren er åpen om de trøblete årene hvor alkohol tok overhånd.  - Jeg tror mange artister har opplevd det samme, sier han. 

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Åpen: Evig populære Christer Sjögren er åpen om de trøblete årene hvor alkohol tok overhånd. - Jeg tror mange artister har opplevd det samme, sier han. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Kramgoa Christer

Sjenanse, alkohol og utroskap har ikke tatt knekken på Christer Sjögren (62).

- Ser du? Se hvem det er, da!

Ei dame i femtiåra i vinterkåpe på vei ut av bibliotekbaren på Bristol, hogger tak i armen til sin venninne og glemmer å hviske. Selv ser han ikke ut til å legge merke til de to oppskjørtede damene engang, Christer Sjögren.

I olabukse sitter han med kaffekoppen sin i en djup sofa og forteller om trampeorgelet hjemme hos besteforeldrene som bodde rett over veien for skolen hans i vesle Hagfors. Det var der en av Skandinavias mest eventyrlige karrierer fikk sin spede begynnelse. I friminuttene puslet han bort dit.

- Jo, nå kommer jeg på en. Jeg vet jeg spilte den her: «So darling, save the last dance for me...».

Han synger strofa fra den velkjente slageren med sin like velkjente, fløyelsmyke bass. På «me» går han så djupt at vi ser etter dirrende ringer i kaffekoppen.

- Ja, sånn gikk det til. Jeg gikk dit og spilte og oppdaget at jeg kunne ta låter på gehør, slagerlåter fra radio. Jeg husker jeg fikk spille på skoleavslutningen i tredje klasse. Ja, jag var en riktig blyg pojke, hadde dårlig selvtillit, du vet hur det är... Men da tenkte jeg at jeg endelig kunne prøve å imponere litt. Jeg trampet og spilte. Oi, det var stort, sier han og ler, ja, han ser nesten litt flau ut fortsatt, nå nesten femti år og over tretten millioner solgte solo- og Vikingarnaplater seinere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg tror ikke det er før nå at jeg har begynt å fatte hvor stort Vikingarna var. Jeg tror jeg ble femti, minst, før jeg sluttet å tenke at jeg vil bli arbeidsløs snart. Det skyldes nok bakgrunnen min, dette at jeg ikke tar noe for gitt överhuvudtaget, sier han.

- Jeg vokste jo opp som en vanlig gutt med arbeiderklassebakgrunn, foreldrene mine jobbet dobbelt for å få endene til å møtes. Jeg hadde ikke holdt ut med meg selv om jeg bare sto på en scene og lirte av meg noe for penger.

Selv nå, når han 14. Desember skal entre scenen med stort juleshow i Oslo Konserthus, sier han at han får den samme gamle «kramgoa» følelsen i magen av å møte publikum.

Julestemt:
Christer Sjögren gjester Oslo Konserthus med julekonsert 14. desember. Etter over førti år som musiker, får han fortsatt kick av publikum. 
  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Julestemt: Christer Sjögren gjester Oslo Konserthus med julekonsert 14. desember. Etter over førti år som musiker, får han fortsatt kick av publikum. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Jajamensann, hvorfor tror du Sinatra holdt på til han ble åtti år?, sier Sjögren og ber så pent, med tjukk Värmlands L, om «lite mjølk til kaffet, tack och tack». Bare femten år gammel, og utstyrt med eget trampeorgel kjøpt på avbetaling for pengene han tjente i fargehandel etter skolen, ble Sjögren med i sitt første band Jupiters. Synge dristet han seg ikke til for alvor før han noen år seinere ble med i Pelles Orkester og deretter i Vikingarna.

- Jeg trodde ikke jeg kunne, men prøvde meg litt. Kusina min sa «Christer, du kann ju sjunga!». Jeg merket at det fungerte godt når jeg sang mørkt, vet du, sånn «I love you because you understand me ...» synger han igjen.

- Hvor djup bassen min er? Neeei, jeg klarer den lave C. Om jeg står ved et piano kan jeg gå enda lavere, sånn ba-ba-ba-baaa..., skalerer han seg nedover og her dirrer det for alvor i Bristols kaffeservise.

- Men jeg er jo begrenset i registeret i motsatt retning! Ikke noen Jussi Björling, akkurat.

Gudene må vite hvor mange millioner publikummere som møtte opp i åra fra 1975—1992 og fra 1995—2004. Fortsatt får han ikke gå i fred på gata, ei heller drikke sin kaffe i lille Oslo uten at stadig flere fortustede kåpedamer stopper i steget.

- Jada, mange kommer bort. Eldre mennesker vil gjerne si takk for fin musikk. De unge, de synger «Leende guldbruna ögon» etter meg når jeg går forbi, humrer han om låta han har innsett han vil være evig forbundet med.

Den er blitt selve nøkkelslageren i skandinavisk dansebandsjanger, en sjanger han tror er blitt mer stuerein med åra.

- På et eller annet jäkla sett, selv da Vikingarna var på sitt mest populære, så var det aldri helt stuerent blant ymse kulturfolk. Jeg fikk høre om mange som lyttet til Vikingarna, men om andre kom inn i bilen, så gjemte de kassettbåndene i hanskerommet.

- Da jeg var veldig ung hendte det at jeg tenkte usj, hvorfor skal de alltid rakke ned på vår musikk, men seinere sluttet jeg å bry meg. Og vi fikk så stort publikum etter hvert at det var ikke verdt å bry seg med hva andre syntes.

At han setter pris på publikummet, kan det ikke være tvil om. Sjögren forteller at han har tatt vare på hver eneste lille ting han har fått kastet opp på scenen eller overbrakt i gave. Det fyller et helt rom i en garasje på den staselige eiendommen ved Väneren, som han deler med kona Birgitta.

- Jaja, alt i hop har jeg tatt vare på. Det er jo gitt med kjærlighet!

- Gud, du må ha en stor trusebeholdning!

- He-he, ja-a du, jeg har litt av hvert i troféskapet, kan jeg love. Mest kosedyr. En gang fikk jeg et stort, heklet sengeteppe. Det må ha tatt årevis å lage det.

- Og det rareste?

- Det våger jeg nesten ikke si...

- Jo'a!

- Nja, en gang gikk jeg ned i salen og sang. Da var det en jente som strakte seg fram og hengte noe rundt halsen min. Jeg tenkte ikke over det, men så tittet jeg ned og så at hun hadde sydd et slags slips som var en jättestor... Ja, du kan jo tenke deg. Jeg ble litt sjenert. Men jo da, den har jeg også fortsatt. Den henger i et skap.

Få herrer har hatt større kvinnelig fanskare i vår del av verden i så mange år. Men det langvarige turnélivet og all suksessen var ikke bare en dansebanddans på roser. Det har Sjögren vært åpen om. Vikingarna spilte inn ei plate i året, minst, og var på veien nesten konstant. Det ble et hardkjør.

Etter konsertene ble det med tida naturlig å ta en tår. Han tok seg en tår. Og en til. På et tidspunkt ble det for mange.

- Ja, i en periode ble det for mye alkohol. Det er et kjent fenomen i artistbransjen, det der. Du står midt oppe i alt oppstyret, jentene som skriker, du gir alt før det bærer til hotellet. Du lukker døra og så kommer den der stillheten. Det piper i ørene. Da blir der fort veldig godt å kunne «kneppe av» alt sammen med en øl, litt vin, noen ganger sprit, kanskje.

Han setter fra seg kaffekoppen.

- Jeg tenker ofte på superstjernene som Whitney Houston, Michael Jackson og Elvis. Vi ser dem og tenker oi, for en berømmelse, så flotte. Hvordan kan de gå hen og sakte ta livet av seg? Selv om jeg ikke er i nærheten av å være stjerne som dem, så forstår jeg dem likevel, ja, jeg er glad for at jeg ikke er så berømt. Jeg forstår at Michael ikke kunne overleve sitt eget liv. At Elvis falt død om.

Sjögren sier at på et tidspunkt merket han selv at alkoholforbruk gikk fra hygge til destruktivitet.

- Birgitta sa det også. Og manageren vår. Han hadde et sunt helikopterperspektiv. Han samlet til slutt hele bandet, jeg husker han så på oss og sa: Nå er vi kommet så langt vi kan, og vi kjører på for hardt. Nå må vi ta pause. Vi satt der, alle sammen, og ble sjokka: Hva? Break? Går det an? Ja, et år, minst sa han.

Fra nyttårsaften 1992 tok Vikingarna pause. Ikke før 1995 ga de ut skive igjen.

- Jeg ble selvsagt syk med en gang jeg tok fri. Fikk ryggvondt så jeg holdt på å dø. Det tok minst tre måneder før jeg «kom ned». Jeg tror det er sånn, du må hjem og hente deg inn for å nyte hva du har fått til. Jeg må ut i skogen, leve litt basic, stå på Värmlands jord.

- Først etter ei tid ga jeg ut soloprosjekt, «Andeliga songer», og juleskive. Jeg fant roen, ble og er fortsatt tørrlagt. Jeg ser i ettertid hvor riktig det var med en pause for å komme ut av den negative trenden med alkohol og allting.

God form:
- Jeg kjenner på kroppen at jeg er blitt voksen, så jeg prøver å holde en noenlunde «hyfsad fysik».  Jeg er ikke så glad i treningsstudio, men går mye i skog og mark, sier Christer Sjögren (62).

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
God form: - Jeg kjenner på kroppen at jeg er blitt voksen, så jeg prøver å holde en noenlunde «hyfsad fysik». Jeg er ikke så glad i treningsstudio, men går mye i skog og mark, sier Christer Sjögren (62). Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Allting, ja. Det var mer på gang i Sjögrens liv som skulle ta slutt på denne tida. Pressen gikk varm da det kom fram at han før Vikingarna-pausen hadde hatt et forhold til dansebanddronningen Lotta Engberg.

- Den samme Lotta som du nå skal ha med deg på scenen under julekonserten, Sjögren. Din kone må være Skandinavias mest tilgivende?

- Det er klart at for 21 år siden, da var jeg ikke mye verdt. Og ikke Lotta, heller! Grrr! Men det er noe med tidens tann. Og Birgitta, hun er en klok kvinne. Hun forsto hvordan det kunne skje. Du vet, hun traff meg da jeg var nitten år, og hun har vært med på hele karrierereisen min. Hun forstår hva det kan innebære. At man ikke får alt dette gratis. Det kommer skit med.

Han stopper seg selv.

- Fristelser tror jeg forresten gjelder alle lange ekteskap, uansett hva man jobber med. Det går sjelden knirkefritt. Men det er da man må tenke på hvorfor man falt for hverandre. Hva man har sammen. Da kan man klare det meste og ta vare på hverandre, slik vi har gjort. Vi har gjennomlevd våre kriser. Vi kan le av ting i dag. Lotta og Birgitta er jo blitt, ja, venninner, vil jeg si.

- Hva?

- Det hadde jeg vel aldri trodd, men... Det begynte vel omtrent i 2005, jeg skulle turnere med Lotta igjen. Da ringte Lotta hjem til oss. «Hei, hva vil du», sa jeg. «Jeg vil prate med din fru», sa hun.

Sjögren setter opp et saftig forbauset uttrykk. Slik han så ut da han svarte «jaha?» i telefonen.

- Lotta sa «skal vi jobbe sammen, må arbeidsroen være god og alle må ha det okei. Jeg vil forsikre meg om at Birgitta synes dette er greit». «Det er absolutt greit», sa Birgitta. Og i dag omgås vi, Lotta og hennes mann Patrick og Birgitta og jeg.

Stjernekar: Christer Sjögren har tatt vare på alle gavene han har fått fra fansen opp gjennom årene. - Det er jo gitt med kjærlighet!
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Stjernekar: Christer Sjögren har tatt vare på alle gavene han har fått fra fansen opp gjennom årene. - Det er jo gitt med kjærlighet! Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Det viser kvinners kvalitet, synes jeg. De forstår. De tilgir. Og så har det jo gått tjugo år! Vi har det riktig bra sammen, vi to, i vårt hus ved stranda.