Krampe-NRK

De nye norske TV-serienes mangel på originalitet og dristighet gjør de til umoderne etterapninger.

DET ER IKKE til å unngå at en denne vinteren har fulgt produksjonene fra NRK-drama med høstens medieutspill, om kommende Emmy-priser, i bakhodet. «Svarte penger, hvite løgner» oppnådde suksess, men gikk dette dramasjefen til hodet? Det vellykkede grepet med denne serien var at den utvidet krimsjangeren, en sjanger det har vært satset på i NRK gjennom flere år. Filmatiseringer av kjente krimromaner har den fordel at de bygger på en kjent struktur, et gjennomarbeidet plott og en historie som har bevist at den «funker». Spørsmålet blir hva slags ambisjoner man videre har, for det må også lages annen type dramatikk. Det ble slått på stortromma før «Brigaden», som innledet satsningen på en type serieproduksjon der arbeids- og privatlivet til «helt vanlige mennesker» står i fokus. En sjanger som henter mye fra såpseriene, men som har pretensjoner om mer seriøsitet. Problemet med disse nye norske seriene er mangelen på originalitet og dristighet, altså kunstneriske ambisjoner. Det skulle satses på «moderne og kjapt TV-språk», men resultatene er pregløse, de henger etter sine forbilder og blir derfor umoderne i uttrykk og (mangel på) stil. Det virker som om konsept-tankegangen går på bekostning av å utvikle karakterer og konflikter som utfordrer, det blir uten nyanser. Publikum blir snytt for opplevelser som går lenger og lodder dypere, historiene forvinner i krampaktige forsøk på å fortelle underholdende og «effektivt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOLK VIL SE norsk drama og norske skuespillere, publikum er nysgjerrig. Man vil så gjerne bli grepet og engasjert, men det har vært vanskelig når det gjelder vinterens tre serieproduksjoner: «Skolen», «Deadline Torp» og «Ved kongens bord». Sammenlignet med dagens øvrige drama, tv-produksjon og film, fremstår disse som uten ærgjerrighet i forhold til å utforske og utfordre mediet, de virker påtatt «aktuelle» i tematikk og setting. Men det kritiske potensialet ufarliggjøres fullstendig, når tema og «politikk» pakkes inn i ståkete og overfladiske skildringer. Dramatikken blir likegyldig, uten nerve, for det blir for mye av alt.

«Rundt kongens bord» har kvaliteter som hever den over de to andre seriene. Et av dem gjelder valg av kvinnelig hovedperson, midt i livet, i en maktrolle. Dette kan likevel tolkes som en nødvendig forutsetning for å lage noe som skal oppleves som relevant i dag, men derfor også ufarlig. Det gir lett mulighet til å skildre mer enn hard politikk, nemlig privatliv og kjærlighetskonflikter. Men det skaper et sjangerproblem og mangel på troverdighet, når det «realistiske» og «seriøse» universet undergraves av at hovedpersonens liv minner om en blanding av legeroman og melodrama. Hva ønsket man egentlig å fortelle? At hverdagen til norske politikere er et slags sinnsykt helvete, at det er umulig å gjøre ordentlig arbeid? Eller at selv om journalister er sympatiske, så er det faktisk medias oppslag som styrer politikken? Selv om skuespillerne har fått anledning til å skape karakterer som fungerer godt i flere situasjoner, er det dessverre ofte dialoger og scener som virker for «konstruerte» og oppstyltede til at det blir dramatisk levende.

ENDA VANSKELIGERE er det å forstå hva man ønsket med en serien «Skolen». Var det å vise at også lærere og rektorfigurer kan fremstilles som fjollete, dumme og naive karikaturer? At skolen kan brukes like godt som andre arenaer til å skape hysterisk såpedrama, selv om det «egentlig» er mye alvorlig og vanskelig som foregår her? Hjelpeløse skildringer og ufrivillig komikk har sørget for at «Skolen» har fått status som «kalkun», men det er kanskje tross bedre enn å bare bli glemt? Noe som jeg tipper vil ramme «Deadline Torp», en treig thriller som virket særdeles skissepreget og uforløst. Hvorfor gjenfortelle denne hendelsen? Fordi et drama av «internasjonal karakter» på norsk jord, automatisk blir spennende? Verken innhold eller form besto av mer enn påstander, det fantes ikke undertekst i manus og karakterene var fremstilt som livløse marionetter.

Jeg ser NRKs dilemma: kanalen skal konkurrere og må favne et størst mulig publikum, det satses derfor ikke på produksjoner som bryter med vanetilskuerens forventning. Men selv om NRK skal nå mange, kan ikke dette være den eneste drivkraften? Er det ikke like mye en forpliktelse å skape noe nytt og overraskende, så lenge dette er en statsfinansiert kanal? NRK sitter på produksjonsmidler og muligheter som ingen andre, hvorfor ikke da våge å ansette manusforfattere og regissører som vil noe mer dristig? Det er jo det som skjer i andre land, parallelt med lettere serieproduksjon, slik kan de ulike uttrykk utfordre hverandre og mer originale konsepter presses frem. Det er noe naivt lillebroraktig når det proklameres at vi fremover skal hevde oss internasjonalt, for liksom å «vise hvor gode vi egentlig er». Slike utfall vitner jo om en manglende selvtillit og trygghet, det satses på konkurranseinstinket - som appellerer til kopiering og kommersiell tenkning - istedenfor fordypning og eksperimentering i noe som kan skape genuine produksjoner.

NRKs SERIE «Drømmen om Norge» ødelegges av plump komikk og fjollete, barnslig «lek». Er det for vanskelig å lage noe seriøst, eller er man redd for å ikke underholde? Det blir påtagelig hvordan alt skal presenteres «lett» og «dagsaktuelt», - men selv om overflaten er gjenkjennelig behøver ikke dette fortelle noe «sant», vesentlig eller spennende. I hovedstrømmen av norsk kulturutøvelse er det en mangel på tiltro til folk, (skoleelever skal slippe vanskelig litteratur) noe som sementerer klasseskiller og kløften mellom «høyt og lavt». At kvalitetskrav blir forvekslet med snobberi, og at man ikke tør å by det allmenne publikum kultur som krever åpenhet eller refleksjon er typisk norsk. Merkelig er dette når de fleste sikkert har erfart, fra barndommen av, at en blir mer nysgjerrig på det som er vanskelig å forstå umiddelbart. Vi blir tiltrukket av det rare, mystiske, fremmede - i fiksjonen, og det som er vanskelig å konfrontere i livet har kunsten som oppgave å bearbeide.

I den danske «Krøniken» portretteres karakterene med realistisk, psykologisk dybde; deres konflikter og utviklingshistorier oppleves som virkelige og viktige. I serien om H. C. Andersen (vist på dansk og svensk TV) brytes realismen, det skapes magiske bilder og portretter som griper og gjør inntrykk. Den gjennomførte kvaliteten sørger for at disse seriene blir så mye mer enn historiefortelling og nostalgi, tenk om NRK hadde våget å ha lignende ambisjoner!