Krane og Kina

MENNESKERETTIGHETER: Takk til Kjetil Krane, som i Dagbladet 28. april kaster seg inn i debatten om Kina og menneskerettighetene. Krane er styreleder i Kinareiser AS og Foreningen Norge-Kina. I tillegg er han upresis. Han tillegger meg meninger jeg aldri har hevdet.

I mitt innlegg 24.04 skrev jeg ikke noe sted at Kina er et «marxist-leninistisk diktatur». Derimot er det et faktum at marxismen-leninismen ennå er kommunistpartiets offisielle ideologi. Om den er det i praksis, er en debatt for seg.

Videre har jeg aldri hevdet at Kina bør bli et demokrati over natten. Derfor nøyde jeg meg med å skrive at landet har behov for «å åpne de politiske ventilene, ikke i én operasjon, men skritt for skritt». Hvis Krane mener noe annet, finner jeg det oppsiktsvekkende. Tidshorisonten for omstillingen kan vi diskutere over et glass vin, i det hinsidige, kanskje. De kinesiske lederne har jo antydet at flerpartistyre ikke er aktuelt før om hundre år eller så.

Jeg pekte på at dagens Kina har et vell av voksende problemer som bare kan løses ved at vanlige mennesker får lov til å organisere seg på fritt grunnlag. I dag er ikke dette mulig. De akutte miljøproblemene er bare ett eksempel. Partiet vil «løse» dem på egen hånd. Krane vet at modige miljøaktivister arresteres og kastes i fengsel. Han burde vite at dette er en sikker oppskrift på å gjøre vondt verre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krane lovpriser den økonomiske utviklingen de siste 25 årene. Det gjør mange av oss. Men vi plikter å tilføye at mye av det som skjer, ikke er bærekraftig. I fjor høst reiste jeg langs Guleelva, hvor Kinas stolte sivilisasjon ble født for flere tusen år siden. To hundre millioner mennesker bor langs denne stinkende vannåren. Mange av dem jeg møtte, var faktisk lite begeistret for landets «økonomiske mirakel». La meg også minne om at høystemt nasjonalisme ikke uten videre er et uttrykk for politisk suksess. Her har historien mye å fortelle oss.

Styreleder Krane er, så vidt jeg forstår, en flittig gjest i Beijing. Det samme er mange andre, som på grunnlag av flyktige besøk trekker vidtgående konklusjoner om kinesernes «tilfredshet». Men Kina er langt mer enn stolte byborgere. Landet består av 800 millioner bønder, som i fjor – i gjennomsnitt – tjente 2909 norske kroner. Gapet mellom by og land øker for hvert år som går. Jeg skulle ønske at flere tok seg tid til å granske virkeligheten utenfor de store byene.

Kina ønsker status og anerkjennelse. Da må det også finne seg i å tåle andres søkelys. Hvis de kinesiske lederne er så fintfølende at det ikke tåler kritikk, får de heller lære seg å tåle det.

At Kina har en føydal fortid, er naturligvis riktig. Det samme har Burma. Men denne påminnelsen må ikke bli et sløvende mantra som hindrer oss i å kritisere opplagte menneskerettighetsbrudd. Det ene utelukker ikke det andre, selv om det synes å være tilfelle i Foreningen Norge-Kina.

Nå har foreningen en sjanse til å vise at den står for noe mer en politisk slapphet og stadige tyverier fra mine og andres copyright-beskyttede tekster. Krane insisterer på at «folk flest (i Kina) i dag har tillit til sin ledelse». Det må han gjerne gjøre, og kanskje har han rett. Bare de kinesiske lederne kan bidra til å fjerne tvilen.