Kranfører griper tida

- Jeg prøver å beskrive det som foregår inne i huet på deg, mens tida går, sier Bjørn Aamodt. Han er tidligere sjømann, oppsagt kranfører i Kværner og lyriker i eliten, nå med sin sjette diktsamling.

- Veit du hva fallskjermen min var etter 20 år i Kværner? Et par tennissokker og et slips med Kværner-logoen. Akkurat da fikk Tønseth 20 millioner for å ha kjørt Kværner på ræva. Almskog fikk 47 millioner for å selge unna det Tønseth hadde kjøpt. Det er til å skrike av, sier Bjørn Aamodt, forhenværende kranfører i Kværner og sjømann. Men også lyriker. I toppsjiktet.

Nå kommer han med sin sjette diktsamling, «Atom». Tidligere nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger og mottaker av Gyldendalprisen i 1997.

- 250 000 blanke kroner. De står trygt i banken. Livsforsikringen til kona mi og meg. Når du blir arbeidsløs som 55-åring har du utsikt til tre års ledighetstrygd. Jeg regna ikke med å få nytt arbeid etter at jeg ble sparka fra Kværner. Det var da jeg søkte kunstnernes garantiinntekt, og fikk den. Men jeg fikk jobb som vaktmann på en sosial institusjon. Så lenge jeg tjener penger kan jeg ikke ta ut garantiinntekten, men jeg får den dagen jeg ikke lenger er lønna.

Uten tennissokker

Bjørn Aamodt kan neppe kalles PR-kåt, og snakker ikke gjerne om seg sjøl.

- Men jeg får vel gå med på et intervju. Synes jeg skylder Gyldendal det. Diktboka mi selger seg ikke akkurat sjøl.

Lang og slåpen, tynn, men med overarmsmuskler som Skipper'n ville misunt ham, tar han imot hjemme på Nesodden. Han har ikke pyntet seg. I svart T-skjorte, velbrukt arbeidsbukse og med rullingsen i munnviken, vaier han mot oss som om han fortsatt har sjøgang under beina. Frodo, en leken bokser, er ikke fullt så sky som matfaren sin. Frodo hiver seg rett på med labbene rundt meg.

- Hadde du sluttet å jobbe hvis du kunne leve av å skrive?

- På sekundet. Jeg har jobba i 40 år og sett firmaer gå konkurs. Da vi fikk vite at Kværner skulle nedlegges, var det mordstemning. Jeg tilhørte fløyen som ville lage et helvetes bråk og gå ut med rak rygg, barbeint. Uten tennissokker. Min neste diktsamling kommer til å handle om de 20 åra i Kværner.

Talent for å sjaue

- Det var en flott tid. Med gode kamerater og skikkelig arbeid. Det var slutten som var jævlig.

- Du for til sjøs som unggutt og forble kroppsarbeider. Ville du valgt annerledes i dag? Blitt billedkunstner som faren din, Asbjørn Aamodt?

- Han døde mens jeg var ungdom. Jeg greier ikke engang å forestille meg at jeg skulle være 18 år om igjen. Jeg hadde ikke ambisjoner eller forestillinger om hva jeg skulle bli. Ville bare vekk. Sjøen ga mulighet for arbeid, og jeg ville hjelpe mor mi med penger. Hun sleit fæ'rt. Fant fort ut at jeg likte fysisk arbeid. Hadde talent for å lempe kaffesekker. Ikke alle kan det. Jeg blei flink med kraner, kjettinger og sjauing.

- Du fortsatte ikke som kroppsarbeider for å holde tanken fri til lyrikk?

- Blei bare slik. Jeg har hatt en meningsfylt jobb og det brakte meg sammen med folk. Den beste måten å være sammen på er gjennom en felles oppgave som skal løses. Jeg egner meg ikke til selskapsliv. Går ikke på forfattertilstellinger heller. Veit åssen det blir, du bare hiver inn for mye vin. Jeg har surret nok. Jeg ble akterutseilt mange ganger. En gang gikk jeg fra Marseilles til Paris. Hadde tenkt å stjele en sykkel, men hadde ikke hjerte til det, og så det ble beina i stedet. Det starta selvfølgelig med ei jente. Blei en akterutseilt, kunne en bli hjemsendt på konsulatets regning. På statens regning? Aldri.

- Nå har jeg reist fra meg. En tur til Valdres eller Larvik er nok.

- Det var da jeg traff kona mi, at det ble orden på livet mitt. Vi fikk leilighet og kaffetrakter, barn og hund. Men du, dette har ikke noe med litteratur å gjøre. Må forresten kaste noen baller med Frodo, han må ikke tro at han er helt glemt. Frodo, det er baby'n min det. Jeg snakker mye med ham. Men jeg klarer ikke å skrive når han ligger og stirrer på meg. Må ha fullstendig ro. Skriver bare om formiddagen. Og om sommeren er det dødfødt å prøve.

Lange, tynne Aamodt og lille, butte Frodo fryder seg i skogshagen. Kaster, løper og henter ballen.

Øyeblikket

- Hvert dikt bærer tittelen til et grunnstoff. Kanskje gjør du det litt vanskelig for leseren, som tror hun må kunne noe om grunnstoff for å forstå, inntil hun tror hun skjønner sammenhengen. Er det øyeblikkets forgjengelighet du skriver om?

- Ja, og om hvor nær man kommer det før det forsvinner. Og hva som blir igjen etterpå. Mens samlingen «ABC» handlet om språket, barndom og det å vokse opp, handlet den neste, «Anchorage», om ungdommen, en hyllest til livet, det å reise ut. «Atom» er den omvendte reisen, den abstrakte. Jeg prøver å beskrive det som foregår inne i huet på deg mens tida går. Øyeblikket som brister.

- Prøver du å holde på øyeblikket?

- Ikke bare det. Men å gjøre noe med det. Hvis ikke glir tida bort i kjedsomhet og endeløshet. Framtida kommer med en ny dag, men det finnes bare fortid og nåtid. Framtida er bearbeidet fortid. Selv lyset er eldgammelt når det kommer. Steinen er gammel, du er gammel. Til og med baby'n som fødes er gammel, fordi den består av atomer.

Skisser

- Når kom ordene til deg? - Begynte så smått i 60-åra med små skisser og dikt jeg fikk trykket i Magasinet for Alle. Seinere i Dagbladet med Hammarlund-tegning. Det var stas. Og daværende kulturredaktør, Simen Skjønsberg, var en raus og fin kar. Han skrev alltid tilbake, kom med råd. I dag får man knapt svar.

- Hva syntes arbeidskameratene dine om diktene dine?

- Mange kjøpte «Anchorage» og likte den. Syntes det var moro at jeg skrev.

- Ser du fortsatt noe til kollegene?

- Siste fredag før jul møtes vi hvert år på Lompa på Grønland. Da er det stemning, kan du tro.

- Ikke alle som kommer hjem til julaften?

- Jeg kan ikke garantere det.

- Kværner var aldri rause. Du ble trukket i lønna når du skulle ut og hente litteraturpriser?

- Det er greit. Er du borte, så er du borte. Men da Kværner, samtidig med at de brukte millioner på å sende båten «Innovation Kværner» jorda rundt, avslo å støtte pensjonistenes Danmarks-tur med 12 000 - 14 000 kroner, da tente jeg. Gutta hengte opp avisuttalelsene mine. Og det endte med at pensjonistene fikk penga.

- Du har hatt medgang som lyriker blant profesjonelle kritikere og lesere. Men hva synes tenåringssønnen din om diktene dine?

- Han ser på meg som en gammel tulling. Og det er vel det jeg er.