Krangelen om det uvesentlige

UTDANNING: «Kampen om virkeligheten» står ikke mellom den politiske høyre- og venstresiden. Den står mellom det politiske miljøet og skolen selv.

TIDLIGERE STATSSEKRETÆR Helge Ole Bergesen har gitt støtet til ny runde i en klassisk skoledebatt. Utgangspunktet er Bergesens bok «Kampen om kunnskapsskolen», der budskapet lett forenklet er følgende: Kristin Clemet kjempet frem Kunnskapsløftet i heroisk kamp mot venstresiden i norsk politikk, representert ved et læringsslapt og kunnskapsfiendtlig sosialdemokrati og snillistiske, progressive SVere.Han får svar på tiltale av Anniken Huitfeldt (Dagbladet 23/11), som peker på en ganske åpenbar kortslutning i Bergesens argumentasjon: Det var aldri påfallende politisk uenighet om at tiden var inne til å betone kunnskap sterkere i norsk skole. Huitfeldt påpeker at primærårsaken til denne felles erkjennelsen var norsk deltakelse i internasjonale evalueringsprogrammer som PISA, initiert av Gudmund Hernes. Hun hevder også, med rette, at Hernes ikke kan lastes for manglende læringstrykk i skolen.

KAMPEN STÅR «om virkeligheten», som Anniken Huitfeldt formulerer det, eller om det ideologiske hegemoniet i skolen, om man vil. Premissene holder imidlertid ikke. Det paradoksale ved norsk skolepolitikk i nyere tid er nemlig hangen til gjennomgripende reformer hvert tiende år, kombinert med høy grad av politisk konsensus. Denne grunnleggende politiske enigheten er godt dokumentert i kronikker av blant andre Alfred Oftedal Telhaug og forfatter/lektor Jon Severud. I «Skule-Noreg i helvetesmaskina» (Utdanning 24.09.06) oppsummerer Severud slik: «Det ligg ein marknadsteknokratisk konsensus til grunn i norsk skulepolitikk, og dei tilsynelatande steile frontane mellom høgre og venstre er avgrensa til emne som er veleigna til symbolpolitikk.»

HER NEVNES også det andre hovedtrekket i nyere norsk skolepolitikk - markeringsbehovet. Skolepolitikk har vært fokusområde i fire påfølgende valgkamper, og det er blitt virvlet opp svært mye mediestøv på den arenaen. For å holde trykket oppe blankpusser man partiprofilen i det offentlige rom, mens arbeidet i Storting og departement går friksjonsfritt. Metaforisk uttrykt går man hånd i hånd fra grøft til grøft, under heftig krangel om uvesentligheter.Norsk skoledebatt er blitt uopplyst, fordi det er for få og for dårlige korrektiver til inntrykkene som fester seg i det politiske miljøet. Som resultat av at Hernes la ned Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring tidlig på 90-tallet, ble norsk skole ensidig politikerstyrt. Aktive skolefolk mistet sin kanal for innflytelse, og ble marginalisert som aktør i skoledebatten. Tomrommet ble fylt av et ekspanderende byråkrati og økende bruk av eksterne konsulenttjenester. En av de mest profilerte leverandørene av informasjon om tingenes tilstand i skole-Norge er Læringslaben, og denne institusjonens svekkede omdømme er et alvorlig symptom på manglende kvalitetssikring. Ifølge professor Svein Sjøberg representerer Læringslabens fall bare toppen av isfjellet når det gjelder «forskningsbaserte» konsulenttjenester i skolesektoren.

NYERE NORSK skolepolitikk kretser rundt de «ideologiske motpolene» Hernes og Clemet, og professor Rune Slagstad bruker uttrykket «de store dannelsesagentene» om dem. Sett utenfra virker det som en presis observasjon: To markante reformatorer, intellektuelt overbevisende, retorisk sterke og ideologisk avklarte. I sitt forsvar for Aps skolepolitikk tar da også Anniken Huitfeldt utgangspunkt i partiets ledestjerne. Huitfeldt mister imidlertid grepet når hun hevder at Kunnskapsløftet først og fremst bygger på forslag fra Kvalitetsutvalget - «som tok utgangspunkt i at nittitallsreformene fungerte godt.» Hun er altså i stand til å avsløre Høyre-retusjert historieskriving, men ikke et spin-produkt fra egne rekker. Knapt noe aktivt skolemenneske som har levd gjennom nittitallsreformene vil finne på å kalle dem «vellykkede» - det er en forestilling som utelukkende lever i byråkratiet og det politiske miljøet.«Kampen om virkeligheten» står ikke mellom den politiske høyre- og venstresiden. Den står mellom det politiske miljøet og skolen selv - mellom de som definerer virkeligheten og de som opplever den. Og den kampen er dessverre avgjort i utgangspunktet.De to «store kunnskapsagentene» hadde en avgjørende svakhet felles: Ingen av dem kommuniserte med de «små kunnskapsagentene», de som skulle implementere vegg til vegg-reformene i virkelighetens teater - skolen. Nittitallsreformene utviklet avgjørende svakheter på grunn av departementets manglende kontakt med frontavsnittet. Clemet er heller ikke kjent for gode relasjoner til grunnplanet - for å uttrykke det forsiktig.

MOTSTYKKET TIL toppstyrt og samdrektig totalutskifting av utdanningspolitikk hvert tiende år finner man for eksempel i Finland. På grunn av gjentatte topp-plasseringer på PISA-rankingen er det finske skoleverket blitt gjennomanalysert av skoleforskere. Mye er man enig om, her skal nevnes tre punkter: Finsk skoleutvikling er preget av små, omforente kursendringer - ingen reformer. Forandringer initieres på grunnplanet. Lærere har en solid og respektert posisjon i offentligheten. Det finske skoleverket og skoledepartementet har erfarne skolefolk i byråkratiske nøkkelposisjoner.Det politiske miljøet anmodes om å ta lærdom, men la oss uansett slippe flere unyanserte høyre/venstre-markeringer.