Krangler om nakenbilder

Da Margreth Olin ble spurt av månedsmagasinet HENNE om et intervju i forbindelse med dokumentarfilmen «Kroppen min», takket hun ja på én betingelse: at hun ble avbildet på forsiden, naken og uretusjert. HENNE takket nei.

Les Arnstads kronikk «Forsiden er hellig»

Si din mening!

Olin og sjefredaktør Ellen Arnstad er sterkt uenige i bakgrunnen for avslaget. I en kronikk i dagens avis argumenterer Arnstad for at en sjefredaktør aldri kan love bort en forside.

- Vi lar oss ikke styre verken av politikere, filmregissører eller andre. Hvem som havner på forsiden, er en intern redaksjonell beslutning, og forsiden er altså ikke til salgs, skriver Arnstad.

- En forside er en salgsplakat! Og det er ikke redaktørplakaten som styrer i Ellen Arnstads hus. Det er eiere og annonsører. Arnstad burde ha innledet artikkelen sin med at hun ikke kan la seg styre av feministiske ideer, fordi hun springer annonsørenes ærend. Forsiden er til salgs, men ikke til hvem som helst, sier Margreth Olin.

- Skammen

HENNE var et av mange medier som gjerne ville intervjue Margreth Olin i forbindelse med den svært personlige filmen «Kroppen min», som fikk Amanda som Årets dokumentarfilm under filmfestivalen i Haugesund sist helg. Olin hadde som forutsetning for å gi intervju at de avbildet en helt naturlig kvinne, uten styling eller retusjering, på coveret.

- Det har kostet å lage filmen «Kroppen min». Å vise seg fram i all sin nakenhet, i dobbelt forstand. Jeg har ikke noe behov for å «pryde» en forside i HENNE, spesielt ikke uten klær, men jeg tenkte som jeg gjorde gjennom filmprosessen, at hvis det kan bety noe - hvis de har guts - så er det kanskje verdt det, sier Olin, og fortsetter:

- Men skammen som jeg er påført, som jeg belyser i filmen, er like mye til stede nå som før. Det letteste er å slippe, også det å ta ansvar. Hvis det er som Arnstad hevder, at de ikke tar hensyn til om «det selger», og at de «prinsipielt ikke er imot uretusjerte bilder av nakne kropper», hvorfor får vi ikke ekte, vakre mennesker med et levd liv på coveret? Kvinner vi kjenner oss igjen i? Kvinnekropper som kunne vært oss, som lever, elsker, føder og eldes uten makeup og dyre moteklær? Hvorfor skal «bildet» hun selger av den moderne kvinnen være ungt og slankt og uskyldig? spør Olin.

- Undergraving

Sjefredaktør i HENNE, Ellen Arnstad, avviser Olins kritikk fullstendig.

- Dette er tull og tøys. Vi lager et magasin for leserne, og har total journalistisk integritet. Alle som betyr noe i samfunnet stiller opp i portretter og intervjuer hos oss, det være seg statsministrer, teaterdronninger og ekte dronninger, forfattere og andre kulturpersonligheter. Ingen blir presset til noe som helst, og Margreth Olin undervurderer oppegående intervjuobjekter med sin holdning. Vi bruker ofte fotograf Morten Krogvold, som er kjent for sin ærlighet i sine portretter, sier Arnstad.

- 280000 leser HENNE hver måned, og hvis Margreth Olin mener at de lar seg forlede av bladets profil og innhold, så er det en sjokkerende undergraving av sine medsøstre hun bedriver. Jeg oppfatter hennes utsagn som et korstog mot blader og magasiner jeg ikke tar på alvor. Det jeg derimot må ta alvorlig er at en filmregissør ikke forstår den integriteten hele pressen er tuftet på, og som jeg i mitt virke som sjefredaktør oppfyller, sier Arnstad.

- Konsumenter

- Ellen Arnstad ser meg og andre kvinner først og fremst som konsumenter. Hun skaper et bilde av hva vi trenger for å kjenne oss som kvinner. Når disse bladene kler opp kjente kvinner i moteklær som ikke er deres egne og pynter på det de er, så selger de «vellykkede kvinner som har oppnådd noe», og gir leseren et inntrykk av hva en må ha for å kunne matche disse, til stor lykke for annonsører hver gang en kjent, vakker kvinne er utstillingsdokke for nye produkter. Hvordan kan Arnstad snakke om en fri og uavhengig presse i vår tid? Ser hun bort fra marked og kapitalkrefter da? Kanskje det er på tide med en ny paragraf i redaktørplakaten? Hva slags makt har en skarve dokumentarist i forhold til Lanctme, Calvin Klein og L'Oréal? sier Olin.

- Ærlig ment

I sin kronikk hevder Arnstad at Olins versjon av dialogen med HENNE «er blitt bedre ved å utelate deler av sannheten», og at å bli avbildet på forsiden ville «betydd mye markedsføringsmessig for Margreth Olin». Men Arnstad har ikke opsjon på sannheten, sier Olin.

- Jeg har fortalt hele historien til journalister som spør. Selvsagt også det med at «vi kan ikke la oss styre», for det er egentlig hylende morsomt å komme trekkende med det i denne sammenhengen. Det er Arnstad som framstiller bladet som noe det ikke er. Det tar ikke moderne kvinner på alvor. I alder og utdanning skulle vel jeg være midt i målgruppa, men både jeg og de fleste jenter jeg kjenner, snur ryggen til det i Narvesen. Det blir for dumt, mener Olin.

- Det ville vært et politisk statement for HENNE å ha en ustylet, naken kvinne på coveret, med kjønnshår og brystvorter og med en fødsel rett bak forrige sving. Det kunne ha vært et PR-stunt fra en filmprodusent, men det var ikke det. Det var ærlig ment, sier Olin.

- Innholdsløse

- I motsetning til Arnstad mener jeg at vi som voksne kvinner må ta ansvar for handlingene våre. Det gjelder også filmregissører og ukebladredaktører. Et liv leves ikke isolert, Arnstad, vi deltar i et samfunn med ansvar for flere enn oss selv. Kvinner skal gå i seg selv og bli bevisst hvordan vi ser på og dømmer oss selv og våre medsøstre og -døtre. Men denne dommen påvirkes utenfra, også fra kvinneblader. Og vi skal sparke dem som gir seg ut for å være noe de ikke er. Som selger ufrihet til våre døtre. Som skriver om feminisme på lederplass og trykker annonser for klinikker «som skal pynte på sporene etter et liv» bakerst i bladet. For feminisme er ikke retten til å velge silikon. Det er absurd at noen kan komme unna med det. For å sikre seg annonseinntekter må kvinnebladene være banale og innholdsløse. Det er bare å sette seg ned og telle antall sider med virkelig innhold i forhold til sider med annonser og tilleggsstoff. Bladene er med på å påføre kvinner lavt selvbilde. Kvinner framstilles hovedsakelig som seksuelle, fortrinnsvis heteroseksuelle, konsumenter. De «myke» forsideoppslagene skal selge annonser. Artikler som kan uroe annonsører velges bort. Det er derfor Arnstad undervurderer sine lesere. Ikke fordi hun faktisk tror vi ikke er interessert i politikk, altså verdispørsmål. Hvert tredje sekund dør et menneske i verden på grunn av sult. 70 prosent av disse er barn. Arnstad burde selge oss historier med tanke på at vi har ansvar som verdensborgere, og ikke fjerne oss fra den virkelighet barn og kvinner lever i ved å selge oss prinsessedrømmer som gjør oss ufrie, sier Olin.

- Egne standpunkt

- Jeg velger å tro at mine lesere har evnen og intellektet til å ta egne standpunkt i forhold til hva de vil bruke tida si på. Jeg nekter å tro at kvinner generelt har så dårlig selvbilde som Olin påstår. Hennes private erfaringer og opplevelser med egen kropp er ikke nødvendigvis lik alle andres. Hvis HENNE hadde brutt ned kvinner, hadde vi ikke hatt verken lesere eller kjøpere. Det er heller ingen hemmelighet at unge jenter blir sterkt påvirket av pop- og filmindustrien, og jeg vil råde Margreth Olin til å bruke energien sin i sitt eget reir: filmbransjen. Alvorlige spiseforstyrrelser er en alvorlig debatt som må tas på alvor i samfunnet, men det er en svært sammensatt diskusjon, og det blir for enkelt å skylde på bladene. Det er en viktig debatt som Olin får ta med ekspertene. Jeg har selv drevet med toppidrett, rytmisk sportsgymnastikk, og det er et nokså tøft miljø, så jeg kjenner problemstillingen godt og vet hvor sammensatt og komplisert det er. Det handler om mye mer enn modeller og merkeklær, sier Arnstad.

Ønsket i panelet

Margreth Olin ønsker å invitere Ellen Arnstad og redaktør Signy Fardal i norske Elle, som også takket nei til en naken Olin på forsiden, til en spesialvisning av «Kroppen min».

- Vi inviterer det som kan krype og gå av feminister i Oslo, fra et e-post-nettverk vi kaller «female bonding». Jeg vil invitere Arnstad og Fardal til å sitte i panelet i den etterfølgende debatten. Det er svimlende naivt av Arnstad å fraskrive seg og sitt produkt ansvar. Denne kvelden ønsker jeg å gi henne muligheten til å se to filmer laget av norske jenter på henholdsvis elleve og seksten år: «Kampen for tilværelsen» og «Anoreksi». De ansvarliggjør kvinner som Arnstad. Selv barn ser sammenhenger hun påstår ikke finnes, sier Olin.

- Jeg skal selvsagt se filmen, og skulle gjerne deltatt i debatten, men det er praktisk umulig. Jeg har en liten sønn på ti uker som trenger meg, men jeg kan kanskje finne noen andre som kan steppe inn, sier Arnstad.

LAR SEG IKKE STYRE: - Vi lar oss ikke styre av noen, sier Ellen Arnstad.
UENIG MED ARNSTAD: - Forsiden er til salgs, men ikke til hvem som helst, hevder Margreth Olin.