Krass indisk samfunnskritikk

Arundhati Roy ble verdenskjent for sin fabulerende og underholdende roman «Guden for små ting». I boka «Levekostnader» forlater hun fiksjonen og engasjerer seg med høy temperatur i to sentrale politiske saker. Den ene dreier seg om utbyggingen av det kjempemessige damanlegget Sardar Saraovar i Narmada-dalen i India. Ifølge Arundhati Roy er utbyggerne Nehrus fotsoldater som med den tidligere statsministeren som inspirator, har kastet seg ut i store damprosjekter og gjort India til verdens tredje største damutbygger. Utbyggingen i Narmada-dalen er ikke bare en økologisk katastrofe, den skaper sykdom, død og fattigdom. Roy forteller om den sterke opposisjonen mot elveutbyggingen, om demonstrasjonene og miljøaktivistene, og om de store folkemarsjene på begynnelsen av 1990-tallet. Høyesterett har langt på vei satt foten ned for videre utbygging, men kapitalkreftene trosser alt. Fornuften trosset også alt da India foretok en prøvesprengning av en atombombe i mai 1998. Ifølge Roys essay «Hinsides det begripelige» er atombomben den mest antidemokratiske, antimenneskelige, direkte onde tingen mennesket noen gang har skapt. Det er ikke vanskelig å være enig med henne, men hennes konklusjoner beveger seg av og til langt utover fornuftens rammer, blant annet når hun nevner lille Danmark blant dem som en gang kan komme til å anskaffe seg a-våpen. Ellers er dam-essayet også i andre henseender det skarpeste, mest gjennomarbeidede og derfor også det mest lesverdige av de to essayene.