Krasse kvinner i debatt om kritikk

Norsk litteraturkritikk rammes stadig av bitre feider. Forfatteren Hanne Ørstavik har i Morgenbladet rettet sterk kritikk mot sin kollega Trude Marsteins rolle som litteraturanmelder. I dag svarer Marstein på anklagene.

To av litteraturens førstedamer er i steil strid om litteraturkritikkens innhold, mål og mening. I et bittert angrep over to sider i Morgenbladet 11. juni karakteriserer Hanne Ørstavik forfatterkollega Trude Marstein som «grumsete» og «utematisert».

Marsteins holdning til litteraturkritikken preges av «hån, forakt og krenkelse», hevder Ørstavik og runder av med enda et personangrep:

«Når jeg leser kritikken Trude Marstein skriver, får jeg denne beklemmende følelsen av å lese en kritiker som i veldig liten grad overskuer sine egne begrensninger, rammer og betingelser.»

TRUDE MARSTEIN SVARER

i dag i en artikkel i Morgenbladet ved å redegjøre for sitt litteratursyn:

«Vi vet at det litterære ikke lar seg definere. Det er det ambivalente, tvetydige, udefinerbare ved en boks situasjoner, stemninger og samtaler: at ingenting helt kan plasseres og forstås, men at det likevel gir mening, gjør inntrykk. Gjennom alt jeg har skrevet om litteratur, har jeg forsøkt å utforske det litterære, prøvd å beskrive det. Men nettopp at det ikke lar seg klart beskrive, er noe av det som gjør det til kunst.»

ER LITTERATURKRITIKKEN

og debatten rundt den for krass? Blir kritikere og forfattere utsatt for utidige og usaklige personangrep?

Dagbladets hovedanmelder Øystein Rottem mener tvert imot: norsk kritikk generelt er for snill og velmenende:

-  En anmelder bør ha stor frihet til å karakterisere en tekst, men skal ikke rette kritikk mot forfatteren som person, sier Rottem, som ikke ser noe galt i å anvende formuleringer som «blass gjentakelse» eller «svulstig og pinlig prosa» i omtale av et litterært verk.

-  Tradisjonelt har det vært en konflikt mellom forfattere og kritikere, det spesielle i dette tilfellet er at to forfattere debatterer kritikerrollen, sier Rottem, som i prinsippet ønsker enhver debatt om litteraturkritikk velkommen - i den grad den tar ballen, ikke kvinnen, som i dette tilfellet!

TRUDE MARSTEINS ROLLE

som litteraturkritiker var omstridt også da hun i forbindelse med feiringen av Johan Borgens 100-årsdag kritiserte hans noveller som «forutsigbare», «sentimentale» og «ikke troverdige» før hun konkluderte med at «det er ingenting i Borgens noveller som jeg ikke synes er gjort bedre bedre hos unge, norske forfattere».

-  Personlig fant jeg denne kritikken altfor generell og på grensen til det ubegripelige når det gjelder Borgens beste noveller, som for eksempel «Sommerhuset», «Kråkene» og «Svanen», men innspillet er likevel verdt å lytte til. Det skjer for sjelden at kjent litteratur angripes på denne måten, og Marsteins artikkel inneholder ansatser til adekvate begrunnelser. I det minste har hun gjort følgende spørsmål litt mer påtrengende: Hvordan fungerer disse novellene , femti år etter tilblivelsen? skriver Erik Bjerck Hagen, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, i sin nye bok «Litteraturkritikk», der han omtaler denne debatten.

BAKGRUNNEN FOR

Hanne Ørstaviks angrep på Marstein er sistnevntes anmeldelser av Per Pettersons «Ut og stjæle hester» (Klassekampen 6. desember 2003) og Kristine Næss' «Stridig» (Morgenbladet 4. juni 2004). Under tittelen «Ikke bryet verdt» skriver Marstein at fortellingene i «Stridig» går på tomgang, at prosaen er svulstig og pinlig, og at «det hele blir for snilt, romantisk og søtt».

Om «Ut og stjæle hester», som ble tildelt Norsk Kritikerlags pris og Bokhandlerprisen, skriver Marstein at hun opplever «personene og situasjonene som entydige; det er enten hyggelig og fint, eller det er ikke det. Det er en bok uten de fineste nyansene».

Hvorpå Ørstavik repliserer at «dette tvert imot er en bok med de aller fineste nyanser. På sin måte. Men den krever en annen leserposisjon enn den Marstein inntar. Den krever at du som leser blir med på den måten å fortelle på, den måten å skape litteratur på som er denne romanens virkemåte».

Ørstavik spør hvorfor Marsteins betraktninger har fått bli stående uimotsagt.

«Er det fordi de er slående, skarpe, kritiske, klare og presise? Eller er det fordi de er så urimelige, tendensiøse og så lite selvrefleksive at de ikke helt er til å ta på alvor?»

Ja, Ørstavik kan saktens spørre. Og hun spør spesielt om Marstein har forstått selve grunnspørsmålet «som den kritiske virksomheten hele tiden må la renne gjennom og under sitt eget virke»: «Er det sant, er det rett det Trude Marstein sier om disse forfatterskapene? Ja, hvorfor er det ingen som sier noe?» spør Ørstavik og svarer selv:

«Det er så flink, det ser så riktig ut. Det er én grunn til tausheten. Det er tilsynelatende uangripelig. Og da må det vel være rett? Men tenk hvis det ikke er rett? Tenk hvis det er helt galt?» skriver Hanne Ørstavik.

I SITT SVAR

i dag framholder Trude Marstein: «Jeg er klar over at jeg har en snever litteratursmak; det er relativt få bøker jeg synes er virkelig gode. Det finnes mange former for litteratur, og det har seg nok slik at få av disse interesserer meg i noen særlig grad. Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke anerkjenner de forskjellige formene. De bør alle finnes, først og fremst av den enkle, selvsagte grunn at det finnes så mange forskjellige lesere. Likevel synes jeg alltid det er interessant å skille godt fra dårlig.»

Og videre: «Jeg mener at alt jeg har skrevet om litteratur ganske klart har tatt høyde for det subjektive aspektet: Dette er min lesning, min opplevelse, min lyst til å beskrive. Og mitt motiv for å skrive om litteratur er i de aller fleste tilfeller glede eller begeistring, lyst til å sette frem, fortelle at dette er bra, synliggjøre, få andre til å lese.»

OM DEN KONKRETE KRITIKKEN

av Kristine Næss' fortellinger presiserer Trude Marstein at hun gjorde sitt beste for å ta «Stridig» innover seg og anmelde boka på dens egne premisser. Hun skriver videre: «Jeg var veldig i tvil da jeg ble spurt om å anmelde boken. Jeg var så positivt innstilt, og prøvde lenge å finne fascinasjon og begeistring. Jeg var innom denne oppfatningen:

Er ikke disse forsøkene, denne kompromissløsheten, denne viljen til stor litteratur, tross alt bedre enn en spekulativ, kommersiell lettvekter? Og jeg fikk denne skremmende følelsen av at jeg lett kunne ha skrevet en vag, vassen, positiv kritikk av 'Stridig'.»

TIL SLUTT I SITT INNLEGG

skriver Trude Marstein at det er langt lettere å kritisere bøker med titler, innhold og lanseringsmetoder som for eksempel «Pornopung» og «Wonderboy», men hun er ikke sikker på at slike bøker tar plass og lesere fra Kristine Næss: «Heller tror jeg faktisk at {lsquo}Stridig' kan være i stand til å ødelegge for andre smale, sære, rare bøker. Jeg tenker på opplevelsen eller erkjennelsen jeg antar den gir sine lesere, sett i forhold til forventninger. Jeg tenker på lysten til å lese flere bøker av den kategorien som {lsquo}Stridig' tilsynelatende tilhører. På en måte tror jeg denne typen bøker, og en dvask kritikk av dem, kan stå mer i veien for den gode (litterært sterke) litteraturen enn det de store kommersielle suksessene gjør,» skriver Trude Marstein i sitt svar til Hanne Ørstavik.