Krav til vitenskapelige medforfattere

SUDBØ-SAKEN: I tilsvar til vårt debattinnlegg «Hvem skal klandres», om medforfatternes ansvar i Sudbø-saken, skriver professor Knut Lehre Seip at «Vancouver-konvensjonen sannsynligvis [gir] en for sterk begrensning av vitenskapelig medforfatterskap». Ja, dessverre er det nok mange som tar lett på disse reglene, utarbeidet av den internasjonale komiteen for redaktører i bio-medisinske tidsskrifter. Hvis man blir spurt, er svaret at reglene er fulgt, men realiteten er ofte en annen. Det er for eksempel ikke uvanlig at den formelle leder i et miljø får sitt navn på artikler vedkommende knapt kjenner tittelen på.Lehre Seips innlegg tydeliggjør vårt poeng: Vi må ha regler for medforfatterskap, som vi som forskere faktisk etterlever, fordi de gir kredit til de som fortjener det, samtidig som de kvalitetssikrer resultatet. Men er Vancouver-reglene for strenge? Lehre Seip hevder de ikke passer til moderne forskning, med store prosjekter som avler mange publikasjoner, og hvor det «for å sikre fri flyt av informasjon innen prosjektet kan være fornuftig at prosjektmedarbeidere som føler at de har bidradd til prosjektet kan tegne seg på som medarbeidere». Man må spørre seg hva slags prosjekter Lehre Seip har deltatt i og i hvilke miljøer? Ethvert prosjekt skal ha en prosjektleder som sørger for at det avtales på forhånd hvem som skal bidra med hva, hvem som skal være førsteforfatter osv. Vi har faktisk aldri hørt om noe prosjekt hvor «de som føler at de har bidradd ... kan tegne seg på som medforfattere» (våre uthevelser). Det ville jo bli en helt absurd utglidning av begrepet «forfatter». Her er nok Vancouver-reglene mer seriøse enn Lehre Seips raljering med forfatterbegrepet: en forfatter er en person som «has made substantial intellectual contributions to a published study».Vi er på linje med Vancouver-reglene; at medforfatteren må ha ytt et identifiserbart bidrag til studien, ha deltatt i skriving eller revisjon, og har godkjent det endelige produktet. Mye kan tyde på at dersom medforfatterne på artiklene til Jon Sudbø hadde tatt særlig det siste kriteriet mer alvorlig, ville det blitt betydelig vanskeligere, selv for en som fusket så gjennomført som han, å komme så langt ut i uføret. Til slutt lanserer Lehre Seip en filosofisk-etisk nyskapning: «stiene bør legges der folk går». Skal etiske regler bare være noe som beskriver virksomheten, og ikke forsøke å regulere den? Vil Lehre Seip da anbefale at vi lager nye retningslinjer for medisinsk forskning som eksempelvis kun er en beskrivelse av Jon Sudbøs form for forskning?