STYRES AV EGENINTERESSER: «Forbrukerne har tapt kraftig på jordbrukspolitikken,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
STYRES AV EGENINTERESSER: «Forbrukerne har tapt kraftig på jordbrukspolitikken,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Kravstore bønder

Bevilgningene har stort sett gått med til å forsyne forbrukerne med kostbar norsk mat i stedet for billig utenlandsk mat.

Fjorårets jordbruksoppgjør ga en statsstøtte på 13,3 milliarder, som når en legger til 11 milliarder i skjermingsstøtte, ga en samlet støtte på 24 milliarder. Dette utgjør 450 000 kroner per årsverk. I år har bøndene krevd at forbrukerne og skattebetalerne topper denne støtten med 2,2 milliarder, slik at årsverksstøtten kommer opp i en halv million.

Siden det norske oljeeventyret startet på midten av 70-tallet, er det bevilget jordbruksstøtte av et omfang som, om midlene hadde vært satt på konto, ville gitt et fond på 2400 milliarder. Til sammenlikning er oljefondet på vel 3400 milliarder. Bevilgningene har stort sett gått med til å forsyne forbrukerne med kostbar norsk mat i stedet for billig utenlandsk mat.

Forbrukerne har tapt kraftig på politikken - i form av høye priser, liten konkurranse og dårlig vareutvalg. Det er heller ikke mye som tyder på at støtten har gitt overskudd til bøndene. Relativt til industriarbeidere er bondens avlønning på akkurat samme lave nivå som på 70-tallet.

Regionalpolitisk har støtten bremset en uunngåelig omstilling og flyttestrøm fra grisgrendte strøk til mer bærekraftige bo- og arbeidsregioner og gått på bekostning av mer effektive virkemidler, som investeringer i FoU, skole, infrastruktur og generelt bedre rammebetingelser til næringslivet. Til tross for den høye støtten blir det 2- 3000 færre bønder hvert år. Vel 60 prosent av de gjenværende bøndene og 85 prosent av de sysselsatte i næringsmiddelindustrien er nå i sentrale strøk.

Jordbrukspolitikken er feilslått siden den rettes mot områder som markedene er velegnet til å ivareta (produksjon av mat) eller som hører inn under den generelle økonomiske politikken (inntekts- og regionalpolitikk), og ikke mot kilder til markedssvikt (fellesgoder, miljø og markedsmakt). Det tunge innslaget av prisstøtte har gjennom dens negative innvirkning på kulturlandskap, biodiversitet og miljø bidratt til å forsterke markedssvikten.

Velferdsøkonomiske argumenter har imidlertid lite gjennomslag overfor en næring som styres av egeninteresser. Ett eksempel er den sterke økningen i støtte per årsverk etter at den rødgrønne regjeringen kom til makten høsten 2005. Senterpartiets kontroll over Landbruksdepartementet har gitt en økning i støtte per årsverk på 36 prosent, noe som er i nærheten av økningen på 70-tallet. Verken i den ferske landbruksmeldingen eller i årets jordbruksoppgjør er det signaler om ny politikk. Norge skal øke jordbruksproduksjonen og dette skal skje med enda mer produksjonsstøtte. Oljepenger kommer da godt med.

Innlegget er et utdrag av en kommentar som kommer i neste nummer av Samfunnsøkonomen