Kravstorhet i Glasurgenerasjonen

EVEN B. OLSTAD

(Dagbladet 7.2), du er tydeligvis en av dem som jobber hardt. Selvfølgelig er det mange i din generasjon som arbeider energisk for å nå sine mål. De spørsmål jeg reiser gjelder først og fremst dem som ikke har det på denne måten. For dere som står på for å nå deres mål, er det også viktig hvor stor del av deres generasjon som ikke gjør det, dvs. hvor mange som lett mister motivasjonen, tåler lite frustrasjon, eller føler seg lite vellykket og synker ned i lav selvfølelse når de føler seg lite bekreftet.

Glasur-betegnelsen ble laget av representanter for denne generasjonen, av gruppen som laget studentrevyen til UKA i Trondheim sist høst. De kalte sin revy «Glasur», der de fremstilte seg selv som dem som bare vil ha det beste, og som alltid gjerne vil ha litt mer. De er opptatt av selvrealisering, og ønsker å smykke seg med fine titler og viktige styreverv.

Hvor mange kjenner seg igjen? Mitt inntrykk er at det er ganske mange, ifølge tilbakemeldinger jeg har fått fra ungdom. De sier de er vant til å få mye, og er blitt vant til å forvente at slik skal det være. Det er blitt helt naturlig. De sier også at de ikke er vant til å tenke på å gi noe tilbake. De har i grunnen ikke tenkt over det heller. Det er først og fremst de selv som skal få. Videre er det for mange noe av det viktigste i livet å føle seg spesiell. Å være bare alminnelig er noe av det verste man kan tenke seg. Det er viktig å bli lagt merke til som spesiell, faktisk viktigere enn å gjøre det bra på skolen. Dessuten er det viktig å ha penger nok til det man vil, tid nok til det man vil gjøre, og ha en spennende jobb å gå til. Selvfølelsen svinger fort langt ned hvis ikke alt blir slik en hadde tenkt seg eller det er noe som ikke går greit. Det er ubehagelig å leve med forventning om at alt tilsynelatende er oppnåelig, og at man forventes å bruke mulighetene. Man føler man burde kunne få til alt, ellers er man ikke vellykket. Presset på å være vellykket er stort.

Du skriver at fremtidens pensjonsutbetalinger kan bli et problem for din generasjon. Dessverre ser vi sterk motstand i dessertgenerasjonen når det gjelder å bidra til at pensjonsutsiktene kan bli bedre for nye generasjoner, f.eks. ved å gi avkall på noen av de urimelig gode pensjonsavtaler som enkelte har og ikke vil gi slipp på, selv om samfunnet ikke har råd til det fremover. Før pensjonsproblemet melder seg for fullt, kan imidlertid en annen utfordring bli påtrengende, hvis tendensen med at en økende prosent av ungdomskullet lett mister evnen til utholdenhet, lett gir opp, og plages sterkt av lav selvfølelse når de blir frustrerte fortsetter.

KRAVSTORHET ER EN

holdning som er utbredt i glasurgenerasjonen, og også i dessertgenerasjonen. Hos glasurgenerasjonen er det hos mange en mer implisitt holdning, som en selvfølgelig livsholdning. Dette er imidlertid lite sett og lite problematisert i samtiden. Foreldrene i dessertgenerasjonen har ikke ønsket at barna skulle bli kravstore. Tvert imot. Den bekreftende oppdragelsen var ment å gi barna en god selvfølelse. Det har vært uventet å se konsekvensene av den velmente oppdragelsen. Man glemte å stille rimelige krav. Dermed fikk barna også liten anledning til å lære å takle frustrasjoner og påkjenninger som de egentlig hadde ressurser til å takle.