Kreativ opptur

En av årets flotteste overraskelser.

CD: Sjelden får band så mange overskrifter og avisførstesider uten engang å ha albumdebutert. Det siste halve året har Dagbladet aleine hatt en rekke artikler om Babyshambles, men de har i liten grad omhandlet bandets musikk. Skriveriene har dreid seg om bandets frontfigur Pete Doherty og hans eksesser. Joda, han er kjæresten - eller eksen, hvem vet - til supermodell Kate Moss, og har sikkert noe av ansvaret for hennes dopvaner. Han er kjent for å slå ned journalister og krangle med Oasis. I sommer fikk han noen tusenlapper i bot da han ankom Gardermoen med kokain og heroin i sokken på vei til Øyafestivalen.

Positive overskrifter

Sånt blir det avisoverskrifter av. Men nå er debutplata her, og den bør også skape overskrifter - positive sådanne. For det vel én time lange albumet er en opptur fra første til siste strofe. Mens rock i stor grad handler om å repetere, kopiere og blamere, velger Doherty å eksperimentere i rockens lekegrind. Ikke at musikken er eksperimentell, men istedenfor å gjenta og tvære på gitarrockens tre grep, driver Babyshambles kreativ gjenbruk av rock, punk, indie og garasje.

Frekk selvsikkerhet

Låtskriver Doherty viderefører sitt talent som låtskriver med øre for gode melodier, slik vi lærte ham å kjenne i The Libertines. Det er mye sjel i hans sløve, rufsete stemme. Doherty er nok inspirert av storheter som The Kinks og The Clash, uten at noen skal bli skeptisk i den tro at Doherty hopper i for store sko. For dette er gjort med stor integritet, masse egenvekt, småfrekk selvsikkerhet og en liketil letthet som gjør «Down In Albion» til en av årets beste. Det er ikke ofte vi hører en så oppløftende og laidback debutplate, der melodiøs gitarrock med innslag av reggae og punk blir til en særdeles levende, musikalsk materie.Pete Doherty skaper overskrifter igjen - ikke på grunn av skandaler, men av musikalsk styrke.