Kreativitet og fattigdom

Dagbladet har gitt oss et lite innblikk i den amerikanske urbanismeforskeren Richard Floridas ideer, blant annet i en kronikk av Atle Hauge 17/9. La oss se bort fra det tvilsomme forsøket på å gi byer «personlighet», og heller se litt nærmere på Floridas oppskrift på kreativitet og nyskaping.

Ideer oppstår, utvikles og kommersialiseres på steder. Florida mener å ha funnet ut at på slike steder finner vi tre T-er: talent, teknologi og toleranse. Steder med slike kjennetegn tiltrekker seg kreative folk fra mange land, slik at en sjølforsterkende vekstprosess kommer i gang. New York er det klassiske eksemplet på slike byer, men nå er det ifølge Hauge Toronto, der 40 prosent av innbyggerne er født i andre land enn Canada.

Florida legger stor vekt på mangfold. Han hyller ifølge Hauge «de kreative kreftene som settes i sving når mange og ikke minst ulike folk møtes, bor og lever i byer….Ved å samle ulike mennesker får man en atmosfære preget av toleranse, som i sin tur gir spillerom for kreativitet og invasjon». La oss se bort fra det som må være en trykkfeil her, og se litt nærmere på begrepet «ulikhet».

Det norske ordet «ulikhet» er mildt sagt tvetydig. Jeg hørte en gang en professor si i radioen at motstand mot fremmedkulturelle innvandrere skyldes at nordmenn er så fanatiske motstandere av ulikhet. – I andre språk finner vi forskjellige ord for de begrepene som på engelsk heter «similarity» og «equality». For det siste sier svenskene «jämlikhet», noe som reduserer mulighetene for demagogi øst for Kjølen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er kanskje ikke Hauges intensjon, men hans bruk av det norske ordet «ulikhet» tilslører viktige trekk ved de realitetene som inngår i Floridas teorier. Vi manipuleres til å tenke på en indisk dataekspert, norsk aksjemegler, saudiarabisk oljegeolog, russisk matematiker og nordamerikansk nanoteknolog som møtes, inspireres av hverandre, samarbeider og finner på noe nytt og lønnsomt. De kan ha ulik religion, morsmål, hudfarge og matpreferanser, men de er like med hensyn til inntektsnivå, sosialt lag eller klasse. Og de blir nok likere med hensyn til matpreferanser.

Men blir det automatisk vekst og utvikling av at slike folk møtes, trives sammen og er kreative i slike byer som Toronto eller Oslo? Det nytter ikke å finne opp et teknologisk vidunder om det ikke finnes en hær av folk som er ulike i en helt annen betydning enn religion og språk, nemlig fattige nok til å sette sammen de fiffige smådelene til salgbare produkter for minimal betaling.

Det som avisene skrev om den norskfødte mesenen Fred Kavli, som gir bort milliarder til fremme av vitenskapen, sier noe viktig om sammenhengen – eller skal vi heller si mangel på sammenheng – mellom kreativ innovasjon og allmenn velstand.

Aftenposten fortalte oss at Kavlis geniale instrumenter settes sammen av folk som tjener en tredjedel i timelønn av det nordmenn kan tjene på gammeldagse mekaniske verksteder. Det betyr at det er andre samfunnsforhold enn det Florida er opptatt av som bestemmer det reelle velstandsnivået i et land.

Medlemmene av Floridas kreative klasse er også avhengig av ulikhet (inequality) i andre sammenhenger. De må ha et tjenerskap til å vaske kontorene og leilighetene deres, transportere dem i drosjer og kjøre søppel. Disse jobbene gjøres ikke av deres likemenn, eller «jamningar» som Ivar Aasen sa det. Det har i næringslivspressen vært klaget over at kreative mennesker ikke vil komme til Norge fordi det er så vanskelig og dyrt å skaffe seg hushjelp her.

Det kan se ut som om Florida tar for gitt at det i byer finnes en reserve av arbeidsfolk med så dårlige alternativer at det til en hver tid er nok av dem som står klar til å gjøre det Torbjørn Jagland kalte «drittjobber». Det er det jo både i New York og Toronto. Før krigen hadde også Oslo en slik underklasse, men den forsvant i Gerhardsens regjeringstid.

I Floridas urbanisme-perspektiv er det interessant at denne byutviklinga et godt stykke på vei skyldtes vitaliteten i det spredtbygde Norge i den første mannsalderen etter krigen – for øvrig stikk i strid med de sentraliseringsideene som dominerte i Arbeiderparti-teknokratiet. Bygdehushold foretrakk stort sett å finne på noe å leve av uten å flytte til større byer – det masterplanleggeren Brofoss kalte «immobilitetspreferansen» – og det var et svært viktig bidrag til den kroniske og gunstige arbeidskraftmangelen i byer som Oslo.

Skal vi gjøre oss noen nytte av Floridas urbanismeteorier, må vi først skaffe oss en ny byfattigdom.