Kreativiteten tar overhånd

Det er sannelig ikke lett å svare på hva eller hvordan «Ballen i øyet» er. Mer enn en ordinær komedie er det en surrealistisk opplevelse, et stykke filmet teater. Oppfinnsomt og småmorsomt, men uten noen klar retning.


Hør og se klipp i RealVideo

<>
» Se klipp fra \'Ballen i øyet\'
Denise får seg jobb.

Hør og se klipp i RealVideo

<>
» Se klipp fra \'Ballen i øyet\'
Denises fødselsdag.

Nå er regissør Catrine Telle både teaterinstruktør og teatersjef, men selv uten å vite det ville man følt seg henvist til et scenerom. Hun presenterer det ene tablået etter det andre, kulisser på rekke og rad, omhyggelig og detaljrikt scenografert. Inne i kulissene kryr det av absurde representanter for den menneskelige rase, de popper opp som troll av eske, forsvinner og dukker iblant opp igjen.

Det er definitivt oppfinnsomt, innimellom pussig og småmorsomt, men hvem er de? Og hvor skal vi hen?

De eksistensielle spørsmålene er helt i tråd med Telles film. «Ballen i øyet» er overhodet ingen ordinær komedie, hvor tilforlatelig det enn høres ut: Denise (Laila Goody), den nærsynte fotballspiller, våkner opp på sykehus etter å ha fått ballen der du vet, ser dobbelt og forstår at hun må prøve å finne sin plass her i verden.

Sist i køen

Dette forstår også vi, i alle fall etter en stund. Hun er et beskjedent menneske, den som alltid gir seg og bestandig står sist i køen, to skritt bak søstrene Dafne (Marit A. Andreassen) og Dagfrid (Kristin Kajander). Førstnevnte blir plutselig landbruksminister midt i ståket, den siste er kunstner med stor K.

Denise bor i en leilighet med flyplassrullebånd som sentralt element, hun vasker i en karikatur av en avgangshall, en uteligger i form av Tom Tellefsen dukker stadig opp med spørsmål om hva tid er, sykepleiere går rundt med Røde Kors-merke og priskoder på seg - bare for å gi et visst inntrykk av den surrealistiske rammen omkring den episodiske framstillingen av damas søken etter sitt jeg.

Omhyggelig

Det omhyggelig koreograferte forløp varter opp med gode prestasjoner, for eksempel av Kjersti Holmen, og Marit A. Andreassen er et filmtalent som bør brukes igjen. Problemet er at den kreative staffasje tar interessen vekk fra personene, man går lei ettersom det ene innfallet tar det andre. «Ballen i øyet» likner ikke mye annet vi ser i norsk film. Derfor er det synd at den til sist ender opp med å kjede.