Kremkaker til folket

Dronningens drama drukner i luftige luksuseffekter.

FILM: Sofia Coppola er tro mot sin vante tematikk i sin tredje film, «Marie Antoinette». Skreller man av kostyme- og periodedramaet, gjenstår historien om den fortapte sjelen som leter desperat etter identitet og tilhørighet. Det handler om å være «lost» igjen.

Som hovedpersonene i «Lost in Translation» (2003) og i «The Virgin Suicides» (1999) driver også Frankrikes siste dronning og kaver med fremmedfølelsen her i Coppolas filmversjon av hennes dramatiske liv. Marie Antoinette ble som kjent henrettet i giljotinen i 1793. Hennes franske liv, fra hun som 14-årig østeriksk prinsesse kom til det dekadente hoffet i Versailles og til hun falt som offer for revolusjonen, syder av dramatikk og intriger. Filmen er basert på Antonia Frasers revisjonistiske biografi fra 2001.

Popkulturelt ikon

Men i denne konteksten er det som om Coppola selv er mer «lost» enn Marie Antoinette. Regissøren har nemlig forgapet seg sånn i kostymer, kulisser, stil og atmosfære, at hun greier å få en så høydramatisk historie som denne til å framstå som langtrukken og tidvis kjedelig. At «franske kritikere» (ikke bare franske) buet under verdenspremieren i Cannes, handlet ikke utelukkende om sjåvinisme.

Vel, publikum kommer garantert til å deles på midten her. Coppola-entusiastene er i ferd med å bli like «die hard» som «Star Wars»-fansen. Det kan skyldes at regissøren, med sin innforståtte Hollywood-bakgrunn, er i ferd med å få status som popkulturelt ikon.

Selv var jeg muligens så betatt av Coppolas evne til å sette bilder på det litt ubeskrivelige og uuttalte, at «Marie Antoinette» i videreføring av tematikken oppleves som en nedtur.

Stemningen kveles i silke og fløyel, den er like lett som marengs og like fluffy som kremkakene. Marie Antoinettes tilværelse var nok uutholdelig, men ikke av letthet.

Mange av grepene i filmen er fikse, som for eksempel musikkbruken; 1980-talls postpunk. Filmens stil og tone anslås med Gang of Fours «Natural\'s Not in It», og fortsetter med mer og mindre ironiske bidrag fra Bow Wow Wow, Adam Ant og Siouxie & The Banshees.

LOST I VERSAILLES: Kirsten Dunst som Marie Antoinette skjult i en verden av pastell-luksus. Foto: SONY PICTURES
LOST I VERSAILLES: Kirsten Dunst som Marie Antoinette skjult i en verden av pastell-luksus. Foto: SONY PICTURES Vis mer

Livet i Versailles

Dette i sterk kontrast til kulissene som ikke bare er historisk stilriktige; filmen er jo laget i de autentiske omgivelsene i Versailles. Blant dronningens mange perlebesatte silkesko dukker det også opp en Converse fra vår tid, som en kraftig påminnelse om at temaet i filmen er mer universelt enn historisk.

Kirsten Dunst framstår som kremkaken over alle kremkaker i tittelrollen, med ferskenfarget hud, kunstferdige parykker og blonder i pastell. Fra nyere forskning rundt datidas liv i Versailles vet vi noe om svette, stank, lopper og lus og skabbete hud, men her er alt retusjert bort - i likhet med både folket og giljotinen - til det gjenstår en slags visuell Laura Ashley-fantasi.

Da blir det innimellom som man ikke ser dronningens drama for bare konditorvarer.