Perioden var karakterisert av gamle, isolerte ledere med begrenset kjennskap til verden omkring. Apparatet rundt de gamle, mektige menn korrigerte dem ikke, men plapret dem etter munnen.

Slik karakteriserte USAs avtroppende Moskva-ambassadør Malcolm Toon styringskrisen i Kreml ved utgangen av 1980. Politbyrået var i ferd med å overskride pensjonsalderen for menn med 15 år. Kollektivt. Enkelte toppledere tok åpenbart mer klyster enn de deltok på politiske møter. Senere statsminister Nikolaj Rysjkov fortalte meg: «Som yngre sentralkomitésekretær med ansvar for tungindustrien gikk jeg ofte med uforettet sak og bøyd hode fra Politbyrået som hevet møtene etter 15 minutter. Da ville Bresjnev og Tsjernenko ha en dram, og dermed kom ikke landets ledelse mer sammen den dagen!» I Sverige ga Boris Jeltsin oss en indikasjon på at han tross alt er en mann som vokste opp i en dypt isolert, politisk lederkultur: Jeltsin uttrykte seg slik at det var naturlig å tolke ham som desorientert: Han ga uttrykk for at svenskene trengte russisk gass fordi «alle er så lei kullkraftverk», som jo Sverige ikke har; Jeltsin lot til å surre Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen sammen med Sverige; han virket ikke klar i sitt anslag over hvor mange mann han har under våpen i Nordvest-Russland: 2 millioner (feil) eller 240000 (riktig). Jeltsin har et stykke igjen å gå til vitsenivået som rammet gamle Bresjnev, som ifølge en god vits uttrykte gleden over å ha fått sommer-OL anno 1980 til Moskva: «Jeg er meget rørt over at Moskva skal arrangere sommer... ooh, ooh, ooh, ooh, ooh i år!» Og så leste den arme, gamle mann de fem olympiske ringer. Hvorfor korrigerer ingen selv en to ganger demokratisk valgt Kreml-leder som Boris Jeltsin? Svaret ligger i «det moderne livegenskapet».