Kremls forbeining

«Forbeining» kalte russerne de gamle menns regime i Kreml på 80-tallet. Stagnasjonsårene ble uttrykket som Mikhail Gorbatsjov satte på 20 år med tiltakende alderdomskrise i sovjetisk politikk.

Perioden var karakterisert av gamle, isolerte ledere med begrenset kjennskap til verden omkring. Apparatet rundt de gamle, mektige menn korrigerte dem ikke, men plapret dem etter munnen.

Slik karakteriserte USAs avtroppende Moskva-ambassadør Malcolm Toon styringskrisen i Kreml ved utgangen av 1980. Politbyrået var i ferd med å overskride pensjonsalderen for menn med 15 år. Kollektivt. Enkelte toppledere tok åpenbart mer klyster enn de deltok på politiske møter. Senere statsminister Nikolaj Rysjkov fortalte meg: «Som yngre sentralkomitésekretær med ansvar for tungindustrien gikk jeg ofte med uforettet sak og bøyd hode fra Politbyrået som hevet møtene etter 15 minutter. Da ville Bresjnev og Tsjernenko ha en dram, og dermed kom ikke landets ledelse mer sammen den dagen!» I Sverige ga Boris Jeltsin oss en indikasjon på at han tross alt er en mann som vokste opp i en dypt isolert, politisk lederkultur: Jeltsin uttrykte seg slik at det var naturlig å tolke ham som desorientert: Han ga uttrykk for at svenskene trengte russisk gass fordi «alle er så lei kullkraftverk», som jo Sverige ikke har; Jeltsin lot til å surre Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen sammen med Sverige; han virket ikke klar i sitt anslag over hvor mange mann han har under våpen i Nordvest-Russland: 2 millioner (feil) eller 240000 (riktig). Jeltsin har et stykke igjen å gå til vitsenivået som rammet gamle Bresjnev, som ifølge en god vits uttrykte gleden over å ha fått sommer-OL anno 1980 til Moskva: «Jeg er meget rørt over at Moskva skal arrangere sommer... ooh, ooh, ooh, ooh, ooh i år!» Og så leste den arme, gamle mann de fem olympiske ringer. Hvorfor korrigerer ingen selv en to ganger demokratisk valgt Kreml-leder som Boris Jeltsin? Svaret ligger i «det moderne livegenskapet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om morgenen 4. oktober 1993 bombarderte tanks Russlands parlament. Samme dag ringte jeg hjem til en god venn, viseformann for parlamentets utenrikskomité, Jeltsin-støtten Leonid Gurjevitsj. Jeg traff bare en gråtende hustru, som hulket: «Jeltsin har skutt Det hvite hus i senk, Leonid er i USA med Kozyrjev (utenriksministeren), nå har ikke Leonid noen arbeidsplass lenger, vi mister sikkert tjenesteleiligheten her og bostedstillatelsen i Moskva. Da må vi bare flytte tilbake til Murmansk!» Så ille gikk det ikke. Gurjevitsj fikk en taburett og ble en høyre hånd for Anatolij Tsjubais. Men fru Gurjevitsj ga malende uttrykk for en frykt, den eiendomsløses frykt. Det er frykten for den som helt og fullt er avhengig av ombudet man besitter for å sikre familiens velferd. Eiendomsløse ledere begrenser derfor sitt skjønn for ikke å miste jobben. Analogt kunne velhavende rådgivere til USAs president i 1974 trøstig råde Richard Nixon til å gå av uten frykt for tap av jobben. De hadde etablert et trygghetsfundament for sine egne liv. Vi skal huske på at under hele sovjetperioden stigmatiserte Kommunistpartiet etablering av privat eiendom: Da Andrej Gromyko ble utenriksminister i hine hårde dager, måtte han gi fra seg sin egen datsja (landsted) ved Vnukovo-hospitalet sørvest for Moskva til sin sønn. Selv måtte «Mr. Njet» som verden endte med å kalle ham, ta i bruk et av Politbyråets offisielle landsteder.

Korrupsjonen henger sammen med eiendomsløsheten. Da Litauens frihetshelt Vytautas Landsbergis i praksis tok over i sovjetrepublikken Litauen, var egne biler og nye leiligheter det første hans nye lederteam tenkte på og skaffet seg. En av Jeltsins store støttespillere, Vladimir Sjumeiko, som var forrige senatsleder i Moskva, fikk høre mange anklager om urent trav i eiendomssaker, men han ble aldri tatt. Borgermester Anatolij Sobtsjak som sammen med Jeltsin betød mest under statskuppet i 1991, etterforskes nå i byen han styrte frem til ifjor for korrupsjon (St. Petersburg). «Alle stjeler og landet blir rikere!» lød den bitre fleip under Leonid Bresjnev.

Ja, utfra sin filleproletariserte posisjon så stjeler gud-og-hvermann: Ordet «kompromat» på russisk betegner et ytterst vanlig politisk verktøy: Det at du samler inn mer eller mindre dokumenterte opplysninger om dine politiske motstandere. Gorbatsjov kvittet seg med landets økokrimsjef Telman Gdljan på grunn av slikt; Russlands visepresident Aleksandr Rutskoj hevdet han hadde to kofferter fulle av «kompromat» før han selv endte opp i KGBs fengsel Leforova 4.10.1993: General Korsjakov som var Jeltsins høyre hånd frem til fjorårets presidentvalg, hevder i ettertid han har det samme. Men ingen har noensinne turt å vise frem kompromatet. Ingen! Til tross for at straffeloven eksplisitt forbyr noen å fornærme Russlands president, skriver general Korsjakov at Jeltsin er depressiv, en fyllik og med utilregnelige tendenser. Men Korsjakov substantierer ikke sin påstand om at «han har noe på noen» i korrupsjonssammenheng. Den eneste som tok hatten og gikk var Jeltsins revisjonssjef Sergej Boldyrjev i mars 1993, da han ville kjøre 12 saker om korrupsjon høyt i presidentstaben og regjeringen! Jeltsins yndling fra 1990- 1991 Sergej Stankjevitsj var viseborgermester i Moskva, og statsråd for Jeltsin. I dag driver han et lobbyistfirma for business ut fra Warszawa. Til Russland drar han ikke, for der er han etterlyst for ymse økonomisk kriminalitet. Han var en av Kremls mest intellektuelle, yngre høy-utdannede politikere!

Dette skjer i en stat uten demokratiske institusjoner. Nettopp den idag så etterlyste Stankjevitsj slo fast våren 1990, at det å bygge opp demokratiske institusjoner i det nye Russland, ble en veritabel oppgave. Ja, nå har man valgt president to ganger, første gang 12. juni 1991 da Sovjetunionen fortsatt besto, og ifjor sommer. Ja, nå har man valgt duma fritt to ganger. Men har Russland fått sitt demokrati? Nei. For overgangen fra det totalitære til tiden etter ble løst ved gamle maktgrep: Jeltsin la nesten all makt i sine hender gjennom Grunnloven av 1993, som den korrupsjons-etterforskede jusprofessor og eks. borgermester Sobtsjak i St. Petersburg skrev for ham. Da hadde selv den russiske intelligentsia, og særlig den nærmest Jeltsin, bedøvet velgerne i flere år med slagordet: «Det fins intet alternativ til Jeltsin!» Sa de best skolerte i et land som selv etter oppløsningen av USSR talte 155 millioner russere. Saken er at de visste såpass lite om det institusjonaliserte folkestyre etter 74 år med bolsjevikisk styre, at postkommunistiske motsetninger ikke ble løst på annen måte enn ny maktopphopning i én manns hender. Det ble Jeltsin, og han var intelligentsiaens valg av to grunner: For det første var han utstøtt fra Politbyrået av Gorbatsjov i 1987, og for det andre var det kronisk mangel på landskjente personer til å ta lederskap og som sto utenfor Kommunistpartiet. Slikt hadde 74 år med sensur sørget for.

Dagens duma hater Jeltsin og vise versa. Hvorfor kunne Jeltsin da med et kort besøk skremme dumaen til å vedta neste års statsbudsjett etter en høsts intens krangel? Jo, fordi Jeltsin har oppløsningsrett! Man frykter for taburettene! Rett nok vet alle at Jeltsin-fløyen aldri kan vinne neste dumavalg. Velgerne ter seg helt ulikt ved presidentvalg og dumavalg som mer skiller folk etter lokale forhold. Så dagens deputerte frykter Jeltsins oppløsningsrett, simpelthen fordi hver enkelt av dem aldri kan være helt trygg på gjenvalg. Og da er det «snipp-snapp-snute på arbeidsplassen, tjenesteleiligheten og bostedstillatelsen i Moskva» - for å si det med den ulykkelige fru Gurjevitsj i 1993. Og de folkevalgte må tilbake til et forferdelig sted som på russisk heter «glubinka» - folkedypet der det aldri har vært godt å sitte, midt i Moder Russlands skjød. Slik blir den materielle rammen for politiske ombud en russisk tragedie: Det representative (folke)-styret forfaller til en flukt fra folket. For deres kår er for lite fristende for de folkevalgte. Armod og korrupsjon blir Russlands «divina tragedia». I 1834 hadde Nikolaj Gogol premiere på «Revisoren» på det keiserlige Aleksander-teatret i St. Petersburg, og første replikk lyder slik i den korrupte, provinsborgermesters munn: «Jeg har samlet dere for å meddele en ubehagelig nyhet. En revisor er underveis til vår by fra St. Petersburg. Og hans oppdrag er hemmelig.»