Krenkelser siviliserer

Frykt for reaksjoner og hensyn til religiøse følelser, kan få framtredende personer til å uttrykke forståelse for de mest avskyelige handlinger.

YTRINGSFRIHET: «Hvis mine følelser legitimerer sensur av dine ytringer er vi inne på et forferdelig galt spor», skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en demonstrasjon mot den islamkritiske filmen «The Innocence of Muslims». Foto: NTB Scanpix
YTRINGSFRIHET: «Hvis mine følelser legitimerer sensur av dine ytringer er vi inne på et forferdelig galt spor», skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en demonstrasjon mot den islamkritiske filmen «The Innocence of Muslims». Foto: NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Det er en underlig logikk i de stadig tilbakevendende debattene om religion og ytringsfrihet. Frykten for reaksjoner og/eller hensynet til religiøse følelser, kan få framtredende personer til å uttrykke forståelse for de mest avskyelige handlinger. I en debatt på Litteraturhuset, 4. april 2011, uttrykte Thorbjørn Jagland om drapene på FN-arbeidere i Afghanistan og pastor Terry Jones' brenning av Koranen, at «begge deler er like avskyelig». Virkelig? Like avskyelig? 

Nå mente nok ikke Jagland det helt slik. Men sitatet illustrerer en bredere tendens: Forsvaret for avgjørende liberaldemokratiske prinsipper står skremmende svakt, når politikere i frie samfunn har omtrent like mye sympati for krenkede religionsfølelser som de har for ofre for plyndring, vold og drap i ufrie samfunn.Jagland er ikke alene. Da det islam-kritiske makkverket av en film «The Innocence of Muslims» førte til voldelige opptøyer i arabiske og muslimske land, flere hundre skadde og over 50 drepte, stilte flere norske politikere, deriblant Oslos ordfører Fabian Stang, opp på et demonstrasjonstog, ikke mot vold og drap, men mot filmen (de presiserte riktignok at de også tok avstand fra volden).

Det er interessant at en så elendig film kan skape et så voldsomt raseri, på vegne av en presumptivt allmektig Gud og hans profet. For folk som har en forkjærlighet for svart humor kan man jo vanskelig unngå å se tragikomikken når tusener tar til gatene og banker opp folk i protest mot en film som portretterer muslimer som - ja, nettopp - voldelige. De kunne like så godt ropt: «How dare you say islam is a violent religion? I KILL YOU!».

Om vi først beveger oss ut på denne stien med å beskytte krenkende ytringer: Hvor går grensen? I Syria behandles president Bashar al-Assad som en Gud, og alle satiriske framstillinger av presidenten slås knallhardt ned på. Det fikk den syriske karikaturtegneren Ali Ferzat merke, da han publiserte en karikatur av Assad som haiket ut av landet sammen med en flyktende Gadhafi. Ferzat ble anholdt av syriske sikkerhetsstyrker, livstruende mørbanket og fikk begge hendene brukket. Vi ser det samme i Russland, der ingen medier tør å karikere Putin lenger. I FN-systemet sitter slike land og gjør det Jyllands-Postens Flemming Rose kaller «handle med hverandres tabuer». Hvis du aksepterer min undertrykkelse, så aksepterer jeg din undertrykkelse.

Friksjon mellom meninger, det å være omgitt av en kritisk masse, er siviliserende. I det øyeblikket mine følelser legitimerer sensur av dine ytringer er vi på vei mot det motsatte.

Av: Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.