- LOT SEG PRESSE: Ifølge artikkelforfatteren lot Haugar kunstmuseum seg presse av transaktivister til å ikke vise en planlagt preformance under utstillingen Hen - flytende kjønn. Foto: Wikicommons
- LOT SEG PRESSE: Ifølge artikkelforfatteren lot Haugar kunstmuseum seg presse av transaktivister til å ikke vise en planlagt preformance under utstillingen Hen - flytende kjønn. Foto: WikicommonsVis mer

Debatt: sensur i kunsten

Krenket av biologi

Haugar kunstmuseum lot seg bestikke følelsesmessig av en gruppering som bruker krenkekortet oftere enn jeg bruker toalettpapiret.

Meninger

Preformancegruppa Hungry Hearts har laget en sang som heter Vagina Anthem. Den kommenterer hvordan kvinner blir utsatt for hets og får skjellsord kastet etter seg når de ytrer seg i offentligheten. Teksten understreker kvinners biologi fordi kvinners biologi er en realitet og av vesentlig betydning for oss alle enten vi liker det eller ikke. Anthemet kaller på de som slenger skjellsord etter kvinner og minner de om at; «We are your mothers, your sisters, your lovers, we gave birth to all you fools».

Spaltist

Tonje Gjevjon

er billed- og preformancekunstner.

Siste publiserte innlegg

Sakens kjerne er at ytringsfriheten og den frie kunsten er under press fra grupperinger som hevder seg krenket (av hva som helst). I USA har dette fenomenet fått betegnelsen microaggression.

Denne gangen er det påstander om noen strofer i en sangtekst enkelte transpersoner føler seg krenket av, som vippet hele ledelsen ved Haugar Kunstmuseum av pinnen - og førte til at et prosjekt vi hadde utviklet ble nektet fremført.

Noen kunne altså bli krenket, og for å beskytte de som kunne bli krenket måtte man kontrollere de kunstnerne som er så «taktløse» at de understreker kvinners biologi i en utstilling som handler om kjønn. Vi lever i en tid da krenkekortet trekkes hver dag, spesielt av organisasjoner som jobber for minoritetsgrupperinger.​

Artikkelen fortsetter under annonsen

Se svar fra direktør ved Haugar kunstmuseum, Jan Åke Petterson nederst i saken.

Tilbake til Vagina Anthem og diskursen om kjønn. Vagina Anthem skulle være del av en performance på tyve minutter. Tittelen på performancen var Querelle de femmes («kvinnesaken»). Hvorfor blir et verk som handler om kvinnens kjønn og anatomi så truende i en utstilling om kjønn? Har Haugar påtatt seg å ha definisjonsrett når det gjelder kjønn? Er vårt fokus på kjønn i sangen og verket feil?

Teksten til Vagina Anthem starter med:

I’m a lazy stupid bimbo – A moody curvy chick A tomboy or a dyke - and your shaming makes me sick

I’m a hateful ugly terf – A nasty bossy cunt

I’m a slut I’m a virgin - I insulted Donald Trump

I’m an angry pussy rebel – I’m the one you want to silence.

Haugar har trukket ut ett skjellsord fra teksten. Det er skjellsordet «TERF» som er et akronym for «Trans Exclutionary Radical Feminist», et skjellsord transaktivister slenger etter kvinner som fremhever kvinners anatomi og biologi og som derfor angivelig ekskluderer transkvinner fra kvinnefellesskapet. At Haugar gir Hungry Hearts ansvaret for bruken av et skjellsord transaktivister bruker om kvinner som er uenig med dem i sak, faller på sin egen urimelighet.

Haugar reagerer også på setningene ”We are sheroes with Vaginas” og ”We are women with Vaginas” Dette fordi det kan oppleves sårende for transkvinner som ikke har vagina å bli minnet om at de ikke har vagina. Om man vil danne seg et bilde av transaktvisters trakassering, misbruk og trusler om vold rettet mot kvinner som vektlegger biologi når de definerer kjønn så er Terfisaslur et nettsted som dokumenterer nettopp dette. Ivar Arpi beskriver i Transaktivister med vetorätt hva skribenten Kajsa Ekis Ekman og andre utsettes for når de ansees å ha uttrykt seg «okänsligt om transsexuella kvinnor».

Hvorfor er dette blitt en nyhetssak og hva handler dette om? Denne historien startet i juni 2017 da Hungry Hearts ble invitert av Kurator Tone Lyngstad Nyaas til å ha en performance på en utstilling som da hadde arbeidstittelen «Transgender- kjønnsdiskurser i samtidskunsten». Det første jeg gjorde var å snakke med Nyaas om at det ville komme sterke reaksjoner fra transaktivister om Hungry Hearts og jeg skulle delta i utstillingen. For å forsikre meg om at Haugar Kunstmuseum var klar over mitt ståsted i diskursen knyttet til kjønn og transproblematikk, ringte jeg Nyaas og formidlet dette.

Nyaas på sin side, la vekt på at utstillingen nettopp skulle reflektere diskursen om kjønn som foregår i blant annet USA, England og som jeg har bidratt til i Norge. Vi hadde en lang og inngående telefonsamtale om dette, og jeg følte meg derfor trygg på at Haugar Kunstmuseum ville håndtere både kritikk og krav fra transaktivister på en profesjonell måte. For å få arbeidsro ble vi enige om å vente med å sette Hungry Hearts og mitt navn på «plakaten» til det nærmet seg åpning.

Fra kurator inviterte oss i juni 2017 til har det vært en prosess der jeg og Hungry Hearts har utviklet arbeidene til det de er i dag. Dialogen med kurator har, slik jeg oppfatter det, vært utelukkende positiv frem til 24. januar 2018. Vi kommuniserte muntlig og via e-poster og Messenger. Den 7. desember 2017 mottok Nyaas teksten til Vagina Anthem på e-post. I slutten av desember startet markedsføringen av utstillingen, og mitt og Hungry Hearts’ navn ble offentliggjort. Nyaas formidlet etter dette både på telefon og skriftlig at det var kommet mange reaksjoner fra transpersoner, men også fra organisasjonen Skeiv Ungdom.

Vagina Anthem ble publisert på Spotify 18. januar. På Haugars arrangementside på Facebook kom det etter dette kritikk relatert til Vagina Anthems innhold og det faktum at Hungry Hearts var invitert til utstillingen. Nyaas formidlet at noen av de kritiske røstene planla en form for demonstrasjon mot Hungry Hearts og meg i forbindelse med performancen. Hun formidlet at Haugar hadde doblet vaktholdet, og vi ble enige om at to vakter i sivilt skulle stå på hver sin side av Hungry Hearts under performancen.

Det meste av dialogen rundt performancen handlet etter dette om praktiske spørsmål som hvilken sal og hva slags lydutstyr vi trengte. En uke før åpningen mottok jeg en e-post fra kurator Nyaas der det sto: «Jeg kan ikke finne noen diskriminering av transpersoner i denne teksten, så derfor har jeg på face bedt NN å sende meg de strofene han mener er diskriminerende, Jeg mener det er denne nyeste sangen han refererer til. Jeg synes sangen er fin.»

Dagen etter får jeg en ny e-post av Nyaas der hun skriver at det er kommet inn påstander på mail til henne om at Vagina Anthem ekskluderer tranpersoner, og hun spør meg om det medfører riktighet. Årsaken til denne mailen er at transpersoner som er portrettert av en av de andre kunstnerne på utstillingen formidlet at de vil trekke portrettene fra utstillingen om Hungry Hearts fikk fremføre Vagina Anthem. Nyaas formidlet dette dilemmaet til meg i en telefonsamtale hvor hun og ga uttrykk for at disse portrettene var en viktig del av utstillingen. Samme dag kommer det en ny mail fra Nyaas til meg der det står:

«Vi må forsikre oss om at det ikke finnes diskriminerende strofer i dine tekster relatert til transpersoner, kunne det være en mulighet for at du sendte oss alle tekstene samlet, de som gjennomføres under performancen og i videoene. Siden reaksjonene er så sterke er det viktig for oss å gjennomgå materialet grundig - så vi kan forsvare din presentasjon. Håper du forstår at dette er viktig også for å kunne svare på de negative reaksjonene».

Jeg sender henne tekstene og pressemeldingen på Vagina Anthem og en mail der jeg formulerer at jeg mener dette er drøyt. Jeg hørte ikke noe mer fra Nyaas de to kommende dagene og bruker tiden til å blant annet å finpusse på performancen vi skulle fremføre på åpningen. Så, tre dager før utstillingsåpningen, ringte Nyaas og fortalte at Haugars ledelse hadde hatt et møte der de besluttet at Vagina Anthem ikke kunne inkluderes i utstillingen, heller ikke fremføres under åpningen på grunn av potensielt krenkende innhold. Nyaas begrunnet videre avgjørelsen med at utstillingen skulle være en hyllest til transpersoner og at dette også handlet om hensynet til min sikkerhet. På Facebook skriver en av de som er portrettert på utstillingen at «Rett før jeg skulle be dem om å fjerne bildene av meg fra utstillingen fikk jeg beskjed om at Tonje Gjevjon og Hungry Hearts valgte å trekke seg fra opptredenen(..) Grunnen til at de ikke får opptre er at de ikke får lov å komme med transfobiske utsagn på en utstilling som handler om transpersoner(..)»

I en debatt på Dagsnytt 18 nylig, påsto avdelingsdirektøren ved Haugar, Jan Åke Petterson, at han kun hadde sett utelukkende positive reaksjoner på utstillingen, at det ikke var kommet inn protester og at styret bestemte at Vagina Anthem ikke passet inn i utstillingen. Jan Åke Petterson ljuger altså loddrett og forsøker seg med det jeg anser å være rene etterkonstruksjoner for å dekke over at museet ga etter for det økende presset fra grupperingen som følte seg krenket av et Vagina Anthem.

Erlend Høyersten som er direktør ved ARos kommenterte saken i et intervju i Minerva der han sier at vi lever i en krenkelsestid og at Hvis man ikke kan vise kunst som kan krenke, har man ingen ryggrad.

Transaktiviser forsøker i USA, England, Norge og Sverige å demonisere og no-platformer alle som har andre oppfatninger av kjønn enn de selv. i dette videoklippet får Rose McGowan nok av en transaktivist som mener Rose ikke har gjort noe for transkvinner. Det finnes mange eksempler på hvordan transaktvismen med full støtte fra de «skeive» organisasjonene bidrar til å kneble ytringsfriheten. Det er bare å google Dr. Jordan Petersson, Bronwyn Winter, Julie Bindel, Germaine Greer, Magdalen Berns eller Kajsa Ekis Ekman for å nevne noen av de som er utsatt for transaktivistenes manglende toleranse for uenighet og debatt.

Premissene har hele tiden vært at Hungry Hearts og jeg skulle bidra med vårt feministiske perspektiv til temaet Transgender- kjønnsdiskurser i samtidskunsten - som var arbeidstittelen på prosjektet da Hungry Hearts og jeg ble invitert av kurator Tone Lyngstad Nyaas i juli. Lyngstad Nyaas satte ingen betingelser for innholdet, verken skriftlig eller muntlig. Vi har lagt ned mye arbeid og utviklet en performance vi gledet oss til å opptre med. Når Haugar tre dager før åpningen bestemmer at Vagina Anthem ikke får være del av performancen eller utstillingen, medfører det negative konsekvenser for oss. I tillegg til tap av arbeidstimer og verdien av å få vist arbeidet, noe som er alfa og omega for den økonomiske verdien av et kunstverk, går kuratoren ut offentlig og «forklarer» hvorfor arbeidet trekkes fra utstillingen. Hun gir dermed legitimitet til en bestemt måte å tolke verket på. Kuratoren er en person med definisjonsmakt i det offentlige rom og innen kunstfeltet. Slik jeg ser det bidrar kuratoren til å stigmatisere meg, Hungry Hearts og kunstprosjektet vårt som «anti-trans», noe som er belastende for oss - da dette ikke er vår intensjon.

Når det gjelder ekskluderingen av selve arbeidet, gjøres dette når Haugar og kuratoren leser teksten til et performance/ videoarbeid som ikke er vist. Kuratoren baserte sin tolkning på teksten og sangen alene, uten å se arbeidet ferdigstilt. De som jobber med performance vet at denne kunstformen handler om mange elementer sammen; ansiktsuttrykk, intensjon, ironi, selvironi, humor og koreografi, for å nevne noe. Performancen åpner for helt andre tolkninger i sammenstillingen med de andre elementene, det er det performance handler om. Det handler også om å være i et rom med et kunstinteressert publikum og det umiddelbare som oppstår i dette møte.

Vagina Anthem er at den handler om kvinner og kvinners biologi. Det burde det være plass til i en utstilling som handler om kjønn. Haugar lot seg bestikke følelsesmessig av en gruppering som bruker krenkekortet oftere en jeg bruker toalettpapiret. At Haugar har vært utsatt for press er en realitet. Det endte med at kuratorer og ledelse ved Haugar Kunstmuseum brøt sitt løfte om å tåle trøkket jeg hadde advarte om at ville komme. Det fant vel ut at det er enklere å please transaktvistene og Skeiv Ungdom enn å stå bak den frie kunsten.

Svar fra direktør ved Haugar kunstmuseum, Jan Åke Petterson:

Haugar Vestfold Kunstmuseum inviterte Tonje Gjevjon til å være med på en kuratert utstilling med et innhold hovedsakelig beskrevet av tittelen HEN – Flytende kjønn. Alle bidrag til denne utstillingen skulle gjennom kuratorens granskende nåløye om det var i overensstemmelse med utstillingens kunstfaglige rammer. To uker før åpningen sendte Gjevjon inn en musikkvideo som ble akseptert og antatt. Den vises nå i utstillingen der den ikke har vakt noen protester.

Gjevjon ble også invitert til å fremføre en performancekonsert i anledning åpningsseremonien. Denne seremonien er ikke identisk med selve utstillingen, men skal likevel gjenspeile dens idé, innhold og form. Da museet innså at den omtalte sangen ikke passet inn i sammenhengen, meddelte vi Gjevjon at vi ikke ønsket å ha den med. Hun ble derimot invitert til å fremføre de tre andre sangene hun hadde foreslått. Hovedargumentet for vår beslutning om å ikke ha med denne spesifikke sangen var at den fremsto som et partsinnlegg i en pågående debatt i LHBT-miljøet. Dersom vi hadde ønsket at åpningen skulle være en debattarena for interne meningsforskjeller i miljøet, ville vi lagt den opp helt annerledes og blant annet sørget for at også motsatt ståsted var representert, noe som også er gjort gjeldende i selve utstillingen.

For øvrig er Tonje Gjevjon utførlig presentert i vår utstillingskatalog, også med en tydelig redegjørelse for hennes ståsted i den interne debatten.