Å TÅLE KRITIKK: Jeg mener det ikke kun er den muslimske minoriteten som bør tåle ytringsfrihet og en åpen debatt, skriver Dag Herbjørnsrud.
Å TÅLE KRITIKK: Jeg mener det ikke kun er den muslimske minoriteten som bør tåle ytringsfrihet og en åpen debatt, skriver Dag Herbjørnsrud.Vis mer

Samfunnsdebatten:

Krenket hylekor

I Norge kan du kritisere alle, unntatt de som kritiserer andre. Disse krenkes nemlig så lett at moralpolitiet kommer ilende og ulende.

Meninger

Med en drøy uke igjen av valgkampen øker de politiserte utspillene i Norge. Konspirasjonsteorier om at pressen har en hemmelig plan, og at «NRK vil islamisere oss», er blitt spredt til hundretusener av nordmenn de siste dagene.

Mandag kveld startet Helge Lurås og hans milliardærinvestorer opp en ny nettavis, Resett. Programerklæringen anklager de «siste to-tre generasjonene» for å solgt unna landets olje og gass. Og: «Samtidig har de igangsatt masseinnvandring.» Hvem «de» er, synes dog uklart.

Først etter valgdagen 11. september kan vi si mer om hvilken effekt de nye nettstedene, konspirasjonsteoriene og Facebook-kampanjene har fått på valget 2017. Men allerede i sommer kunne vi se en indikasjon på hvordan valgkampen ville forløpe, da innvandringskritiske saker i økende grad ble mest delt i sosiale medier. Kulturpessimistiske nettsteder opplevde kraftig vekst mens redigerte medier hadde sommerferie.

Dette var bakgrunnen for min Dagbladet-tekst 9. august, «Slik radikaliseres norske menn». Protestene mot teksten har, paradoksalt nok, bekreftet det den forsøkte å beskrive.

Siste uke skrev medielærer Joachim Laberg at teksten inneholdt en «vranglesning av virkeligheten». Hva som er den rette lesning av virkeligheten forklares ikke, men medielæreren mente slik samfunnskritikk ikke bør publiseres. Det samme mente han for øvrig om Tom Stalsbergs «På kornet»-spalte i Dagbladet samme dag. Problemet med den teksten var at den drev «ironisk harselas med andres poenger», altså med selveste Rimi-Hagen – som jo bør spares for ironi og harselas.

Medielærerens ønske om mindre kritikk er et symptom på det nye krenkelsestyranniet i Norge: De med politisk, økonomisk eller kulturell makt skal få lov til å drive med så mye fordømming av minoriteter og feminister som de vil, men selv skal disse kritikerne spares for kritikk. De skal ikke trenge å stå til ansvar for sine uttalelser.

På tilsvarende vis roper dermed Minervanett opp om «brun saus» mot Dagblad-teksten, til tross for at kvinnesynet til enkelte majoritetsnordmenn snarere ble sammenlignet med patriarkalske islamister. Mens både Document og Human Rights Service synes det er «ufint» og «bunnslamnivå» å sitere hva norske kulturpersonligheter har uttalt. Felles for hylekoret er at de bygger seg ugjenkjennelige stråmenn uten å sitere, samt at de ikke ønsker debatt om splittende fiendebilder og konspirasjonsteorier.

Amal Adens avvisende reaksjon ligner de ovennevnte, men er mer intellektuell. Hun skriver at det «må være lov å være innvandrerkritisk uten å bli kalt rasist» – og dét er jo vanskelig å være uenig i, noe slikt har vel heller ikke skjedd. Så presiserer hun at det ikke var Kjetil Rolness, som har forsvart henne hyppig, hun omtalte da hun skrev om radikaliseringen av norske menn på Facebook. Ikke overraskende, men greit nok.

Aden gir så uttrykk for at det er unødvendig å kritisere slikt som Halvor Foslis nedrige hersketeknikk overfor 19-åringen Sumaya Jirde Ali. Eller Nils Rune Langelands hatuttalelser mot pakistanere. Eller Rolness' usanne Facebook-posting om en aviskommentar fra den 21-årige studenten Nora Warholm Essahli – der motivasjonen var at han ble «avfeid som en 'interiørsosiolog'» – noe som medførte at Universitetsavisa måtte slette problematiske meldinger på sin nettside.

Om slikt synes Aden og jeg uenige. Jeg mener det ikke kun er den muslimske minoriteten som bør tåle ytringsfrihet og en åpen debatt. Et slikt søkelys bør også tåles av de som gjør seg til talspersoner for nordmenn, norske verdier og for de ca. 97 prosent ikke-muslimene i landet.

Aden mener min tekst bidrar til «lite positivt i samfunnsdebatten». Hun skriver at innlegget, som kritiserer sommerens økende polarisering, «bidrar heller til avstand og polarisering.»

Men skal vi overføre dette argumentet på andre områder, så betyr det at man heller ikke bør kritisere patriarkalske muslimer som på uriktig vis henger ut kvinner eller nordmenn i samfunnsdebatten – fordi slik kritikk vil bidra til «avstand og polarisering». Jeg mener vi bør være konsekvente og prinsipielle overfor individer fra de ulike gruppene, Aden.

Som spaltist Mohamed Abdi poengterer i Dagbladet: «Hvis man er så opptatt av at man ikke skal bidra med mer polarisering, så ville den riktige adressaten også vært en del av disse såkalte 'islamkritikere' og 'innvandringskritikere'.»

Samfunnsdebatten bestemmes nemlig ikke av en tekst i seg selv, men av reaksjonene på den. I så måte er førsteamanuensis Janne Stigen Drangsholts kommentar i Stavanger Aftenblad interessant, da hun utdyper fenomenet med den nye hissighetskulturen på sosiale medier. Eller Ann Kristin van Zijp Nilsens poetiske «Når det er mørkt» i Vårt Land. Eller Dagsavisens debattredaktør Bente Rognan Gravklev, som nå ber oss om å stå opp mot netthatet frem mot valget og etterpå: «På tide å innta kommentarfeltene

Samfunnsdebatten er ikke deg eller meg. Den er oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook