Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kreta-kjærlighet

Tove Nilsens siste bok er sanselig, morsom, velskrevet og livsbejaende, men som helhet har den noen svake punkter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Sol, oliven, sikadesang, fetaost, Middelhav og kald øl til lunsj! Nytelse er framfor noe stikkordet i Tove Nilsens siste roman, «Kreta-døgn». Her maner Nilsen fram sanselige bilder - kuriøse, morsomme og mer alvorlige historier fra den greske øya Kreta på en personlig og sansenær måte.

«Kreta-døgn» er et resultat av Nilsens 25 år lange kjærlighetsforhold til den største blant de greske øyene, og da særlig til en helt bestemt liten landsby, med sine typiske sjarmerende, stormagede tavernaeiere, haner, hunder, maur og turister.

«Drar du fremdeles til Kreta?! spør venner som velger mer eksotiske eller eksklusive steder. Det får det til å lyde som et slitent vaneforhold som for lengst burde tatt slutt. Mellom Kreta og meg tar det aldri slutt. Lengselen er blitt kronisk. Alle Kreta-reisene er en lang lystreise. Jeg drar dit i virkeligheten, i fantasien, i tankene, i dagdrømmene og nattdrømmene.»

Romanfortellingen følger forfatteren Tove og kjæresten T. i et nidagers opphold på øya. Tove baler med ei bok om Kreta. Men møtet med det fremmede avføder også refleksjoner rundt det kjente og hjemlige.

Om livet

Like mye som det handler om Kreta, om menneskene der, naturen og historien, handler det om livet som sådant, om foreldre og barn, om å bli eldre, om norske vintrer og ikke minst om kjærligheten - kjærligheten til barn, livsledsager, dyr, steder, historier og ord.

Nilsen feirer Kretas og kreternes særegenheter med sin sedvanlige humor og observasjonsevne. Men det flotteste ved boka er likevel gjengivelsen av forholdet mellom Tove og T. På sitt herlige «good cop, bad-cop»-vis lusker de rundt i landsbyen og snakker med folk, spionerer og diskuterer. På en svært følsom og nesten litt andektig måte gjengir Nilsen samspillet mellom disse to som har levd med hverandre i så mange år, et forhold som er trygt og fast, men også skjørt.

Det «private»

Boka balanserer hårfint opp mot det kritikere kaller det «private». Nilsen forsøker å foregripe denne kritikken i boka og slår et slag for en litteratur som våger å være personlig. Jeg innvender ikke mot at boka er personlig, men mot at de personlige erfaringene ikke alltid er så vellykket «oversatt» til skjønnlitteratur. Det «private» henspiller altså ikke nødvendigvis på hva boka forteller om, men på hvordan den forteller om det. Og dette «hvordan» innebærer en litterær distanse til stoffet som jeg ikke synes «Kreta-døgn» alltid har. Som helhet er boka litt for enkel, overflatisk og konfliktsky til at jeg helt kjøper sjangerbetegnelsen roman. Boka har ingen virkelige konflikter, spenninger eller utfordringer, noe som strengt tatt bør høre romansjangeren - og reisen - til. Dette er først og fremst en lys og lett reiseminnebok. Jeg føler litt at jeg sitter hjemme i stua til Tove Nilsen og ser i album og hører henne og mannen fortelle, etterape, gestikulere og lære meg den korrekte uttalen av Khania. Og det gjør hun virkelig bra, altså, men det kunne ha vært en bedre litterær ramme rundt dette.

Med den innsigelsen at boka er en anelse enkel og overflatisk, anbefales den likevel på grunn av sine herlig livsbejaende kvaliteter. Den kan like gjerne nytes på flyet til Kreta som en iskald vintermorgen i Norge med depresjoner og regninger, når vi så sårt trenger litt lys og håp.