Kretser rundt dødsmåter

Eksistensielt blytungt, og ingenting for sarte sjeler.

BOK: En (foruroligende) stor del av fjorårets debutanter handlet om selvmord. Men ingen gikk i så ekstrem grad inn i tematikken som Kristin Ribe gjør det i sin bok nummer to. Hennes debut handlet om en sint datter, som rykker inn en dødsannonse på sin enda levende mor. Nå er det far/datter-forholdet Ribe dissekerer. Og dette er sterke saker. Fortelleren lister opp et synderegister hun har begått overfor faren; alt fra å knuse takstein til å kutte av ham penis. Hun setter opp lister over ulike måter å drepe ham på; med en hammer, drukne ham, stikke ut øynene på ham.

Psykiatri?

Hovedtemaet er nettopp kretsing rundt ulike dødsmåter. Ribe stiller spørsmålet om hvorvidt forandring er mulig uten at en tar sitt liv og blir noe annet, et tre som vokser for eksempel. Liksom i første bok, er det også her vanskelig å si hvorvidt den virkelighet fortelleren beskriver er virkelig (innenfor bokas virkelighetsunivers selvsagt). Eller om den kun foregår i henne, som en slags deliriumsreise grensende opp mot psykiatri.

Gjennomskuelig

«Drikke det vannet som ormene hadde ligget i» er en nokså tvetydig leseropplevelse. Ribe bruker en gjentakende manende stil, som nok er ment å gi rytme. Og forsterke fortvilelsen hos fortelleren. Som når hun vil grave opp sin døde mors legeme; en sorg som er årsaken til hennes lidelser. «Bare vondt vondt, som om jeg vil grave. Bare grave henne opp, bare ha henne hos meg. Bare grave. Bare grave opp det lille leddet, ytterst på fingeren. Det lille leddet. Bare grave opp det lille leddet, ta med hjem, og ikke savne». Dette er på en måte godt. Likevel oppleves det som noe forsert, der den litterære teknikken blir litt for gjennomskuelig. Det samme med tittelen. Den er på en måte god. Samtidig for teknisk enkel og gjenkjennelig til at den sitter helt.

Gripende

Men for all del. Språksikre Ribe vet hva hun gjør. Og det er mange vakre passasjer i denne gjennomførte boka. Spesielt i fortellerens samtaler med vennen Sander. Han tenker seg at for hvert barn som blir født, sprekker himmelen litt opp. Inntil den en dag åpner seg helt. Et sentimentalt, men gripende bilde. I ei bok som ikke anbefales for sarte - eller svarte - sjeler.