MER FRITID: «Et mål for fagbevegelsen kan for eksempel være at den ene halvparten av produktivitetsveksten tas ut i økt lønn og den andre i redusert arbeidstid. Dette ville med de siste årenes produktivitetsvekst betydd to ekstra feriedager årlig», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Paul Kleiven / NTB scanpix
MER FRITID: «Et mål for fagbevegelsen kan for eksempel være at den ene halvparten av produktivitetsveksten tas ut i økt lønn og den andre i redusert arbeidstid. Dette ville med de siste årenes produktivitetsvekst betydd to ekstra feriedager årlig», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Paul Kleiven / NTB scanpixVis mer

Krev tid i stedet for penger!

Det er vanskelig å få norske arbeidstakere til å senke kjøpekraft og forbruk uten å tilby dem en fristende erstatning: økt fritid.

Arbeiderpartiet skriver i sitt program for denne stortingsperioden at partene i arbeidslivet bør legge til rette for at økt produktivitet kan tas ut på andre måter enn økt kjøpekraft, «for eksempel gjennom kortere arbeidstid, mer ferie, bedre permisjonsordninger eller økt etterutdanning».

Arbeiderpartiets oppfordring er betimelig. Det skyldes to sentrale kjennetegn ved samfunnsutviklingen:

Det første: Norge har lenge hatt en kraftig produktivitetsvekst i økonomien. En god del av denne veksten er tatt ut i kortere arbeidstid, lengre ferier og tidligere pensjonering, men i de siste tjue årene er den tatt ut mest i kjøpekraft og forbruk. Bare på de siste ti årene har norske arbeidstakere hatt omkring 25 prosent reallønnsvekst. Lønnsveksten har vi i stor grad brukt på varer og tjenester som er særlig miljøbelastende.

Det andre: Jordens miljøproblemer vokser faretruende. De to mest alvorlige er den globale oppvarmingen, og reduksjonen av dyrearter, plantearter og naturtyper. Bare på 40 år er populasjonen av virveldyr redusert med bortimot en tredjedel. Samtidig har mengden av drivhusgasser i atmosfæren økt betydelig.

Det er opplagt en sammenheng mellom forbruk og miljøskader. En dobling av forbruket fører til 81 prosents økning i CO2-utslipp, viser norsk forskning.

Min oppfatning er at det blir vanskelig å få norske arbeidstakere med på en vekststans i kjøpekraft og forbruk, uten å tilby dem en fristende erstatning - og jeg kan ikke se det finnes noen annen fristende erstatning enn økt fritid.

Men det finnes flere innvendinger mot denne oppfatningen. Jeg skal her forsøke å svare på dem:

1: «Folk liker å jobbe. Målinger tyder på at ni av ti arbeidstakere trives på jobben. En del vil gjerne jobbe mer.» Svar: Mange vil også jobbe mindre. En større opinionsmåling som ble gjort i 2005 (Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste) viste at 69 prosent ville ha mer fritid. Like mange ville ha mer tid til familien og 61 prosent mer tid til venner. Kanskje et tegn på at Arbeiderpartiet treffer, når det i programmet sitt skriver: «For flertallet i den vestlige verden er ikke vekst i materielt forbruk like viktig for vår livskvalitet som tidligere». Lykkeeffekten av voksende inntekt avtar som kjent jo rikere vi blir.

2: «Skatteinntektene vil bli svekket». Svar: Kortere arbeidstid for dem som ønsker det, vil sannsynligvis gi lavere helseutgifter for samfunnet, og for den enkelte arbeidstaker mer tid til frivillig arbeid som kan avlaste offentlige tilbud. Men slike effekter vil sannsynligvis ikke være nok til å kompensere for lavere skatteinntekter. Det er derfor sannsynlig at vi må øke beskatningen for å finansiere velferden, for eksempel økt skatt på miljøskadelig adferd.

3. «Vi trenger arbeidskraft for å mestre eldrebølgen». Svar: Som nevnt vil økt frivillighet sannsynligvis bidra med noe av den arbeidskraften som trengs. Kortere arbeidstid vil gjøre det lettere å kombinere omsorgsarbeid og betalt arbeid. Flere vil finne det meningsfylt å gjøre en slik innsats som gir mange av de samme godene som betalt arbeid - ikke minst følelsen av å være til nytte.

I tillegg blir eldrebølge-problemet i dag muligens overdrevet. I følge stortingsmeldingen om seniorpolitikken forsørget hundre personer i arbeidsstyrken 93 personer utenfor - i 2005.

I 2035 vil hundre personer i arbeidsstyrken forsørge 105 personer utenfor. Dessuten: Forsørgerbyrden for dem som har vært i arbeid har vært langt høyere før: For førti år siden var forholdstallet 100/140.

Følg oss på Twitter

4. «Det er mulig å forene økonomisk vekst og hensynet til natur og klima». Svar: Skal den økonomiske veksten bli bærekraftig, må den samlede natur- og klimabelastning reduseres kraftig i takt med veksten. Det skjer ikke i dag. Husk at klimagassutslippene må kuttes med nærmere 90 prosent bare på noen tiår.

FN regner med minst ni milliarder mennesker i 2050. De fleste av disse vil nok ønske seg et like høyt forbruk som det vi nordmenn har i dag. Og hvorfor skulle de ikke ha rett til det? Men er det noen som tror det er mulig? Er en slik forbrukseksplosjon mulig når dagens forbruk allerede fører til uopprettelige skader på natur og klima? Det er dessuten ikke bare verdens fattige som skal ha vekst. I følge den rødgrønne regjeringens framskrivninger, blir det private forbruket per nordmann tre ganger så høyt i 2060 som i dag.

«Tid i stedet for penger» er fullt mulig. Det har vært en sterk nedgang i arbeidstid etter den andre verdenskrig, og hvorfor skulle vi være ved et endepunkt nå? Dessuten: Debatten om arbeidstidsreduksjon i Norge har de siste årene i stor grad handlet om ja eller nei til seks-timersdagen, men reduksjonen kan selvsagt tas mer gradvis.

Et mål for fagbevegelsen kan for eksempel være at den ene halvparten av produktivitetsveksten tas ut i økt lønn og den andre i redusert arbeidstid. Dette ville med de siste årenes produktivitetsvekst betydd to ekstra feriedager årlig. Slik kan fagbevegelsen langsomt, men sikkert være med å bidra til å minske medlemmenes tidsklemme, samtidig som den legger til rette for et mer natur- og klimavennlig liv. Det må vel være mer i tråd med fagbevegelsens visjon enn evig vekst i kjøpekraft og forbruk?

Er fagbevegelsen i ferd med å tenke tanken? Lederen for Norsk Tjenestemannslag, John Leirvaag, sa nylig til Fri Fagbevegelse, som en kommentar til at han og tre andre LO-topper tok et kraftige oppgjør med dagens norske klimapolitikk: «Vi skal stadig vekk ha mer, bytte ut ting fortere og kaste ting fortere. Det er mye å hente på å dra ned forbruket. Om vi kunne ta ut mer av verdiskapingen i mer fritid eller nedsatt arbeidstid, så kunne vi sikret at vi ikke får ut verdiskapingen i kroner som folk bruker til å kjøpe mer ting».

Så arbeidstaker-kravet «tid i stedet for penger», av hensyn til vår felles framtid, er kanskje nær forestående?

Arild Hermstad, leder, Framtiden i våre hender
Arild Hermstad, leder, Framtiden i våre hender Vis mer