Krevende reise

Hardt, men givende arbeid.

BOK: Den britiske forfatteren Colin Thubron (f. 1939) har skrevet reiseskildringer i snart 40 år, og regnes blant sjangerens aller skarpeste. Når Aschehougs glimrende Spor-serie nå introduserer ham på norsk, er det ikke med en av hans mest kjente titler, men med «Silkeveiens skygge» (2006), hans siste utgivelse.

I løpet av åtte måneder reiste Thubron 11 000 kilometer – fra Kina til Antiokia, den historiske byen like ved Middelhavets østlige ende. Strekningen er kjent som «Silkeveien» (begrepet ble myntet på 1800-tallet), den myteomspunne historiske handelsruta mellom den østlige og vestlige verden som spores tilbake til det andre århundret før Kristus, der alskens eksotika ble omsatt via et uendelig antall mellommenn, for til slutt å ende opp enten i Roma eller ved det kinesiske hoffet. Thubron beveger seg imidlertid ikke bare over store avstander geografisk. Også historisk spenner boka vidt: Den begynner i kinesiske Huangling drøyt 2500 år før Kristus, og beveger seg siden uanstrengt fram og tilbake mellom våre dager og de fleste historiske epoker.

Formidabel

Den Eton-utdannede Thubron (som dessuten er en perifer slektning av den innflytelsesrike 1600-tallslitteraten John Dryden) framstår i det hele tatt som en formidabel skikkelse: «Jeget» i «Silkeveiens skygge» besitter ikke bare tilsynelatende ubegrensede kunnskaper om asiatisk religions- og kulturhistorie; den lettreisende 68-åringen er også robust nok til å ri på fremmede hester, klatre i bratte fjell, snike seg inn i forbudte helligdommer og turnere Asia temmelig ubekymret i SARS-epidemiens heftigste periode. Underveis treffer han et mangfoldig persongalleri: Om natta diskuterer han krigstretthet med en ung mann i en sovekupé, om dagen drøfter han islamsk seksualmoral med en konservativ legestudent. Han treffer sågar «nyskrubbede» norske soldater i Afghanistan. Unge og gamle forteller ham om store drømmer og små realiteter.

Mangler motor

Da boka kom ut i Thubrons hjemland i fjor, påpekte forfatteren Ian Thomson i The Observer et påtrengende problem ved den typen reisedagbokliknende bøker «Silkeveiens skygge» er representant for: I mangel av et konvensjonelt plot må det skapes framdrift på andre måter. Thubron tar ikke alltid tilstrekkelig hensyn til behovet for en motor i teksten, og lar det meste hvile på sitt ganske visst upåklagelige språk og sin overveldende kunnskap. Men når språket er så mettet og detaljene – historiske referanser, fremmedartede steds- og personnavn – så utallige, gjør ikke Thubron det lett for leseren. Forfatteren introduserer stadig nye helligdommer, stadig nye graver, og skildrer dem dvelende og ikke sjelden poetisk, slik han også gjør med stadig nye landskap han reiser gjennom og historiske begivenheter han gjenforteller: «Jeg vandret mellom åkrene i mild undring. Det krydde av små frosker langs kantene av dammene. I det fjerne hørte jeg en gjøk gale». Særlig første halvdel av den nærmere 400 sider lange boka kan oppleves som ensformig, og krever en motivert og utholdende leser. Nå og da kan det gå lang tid mellom at Thubron opplever noe utenom det vanlige, og det føles ofte som en befriende pause fra kompliserte religionshistoriske leksjoner når han møter mennesker han kan intervjue.

Nasjon

Når Thubron reiser inn først i Afghanistan, siden i Iran og kurdernes områder, får boka også en dagsaktuell politisk dimensjon. Religion generelt, og islam spesielt, spiller altomfattende roller i boka. Over teksten hviler imidlertid også alltid vekten av historien og – slik tittelen antyder – preget av fallert storhet og melankolsk forfall. Thubrons bilde, særlig av Sentral-Asia og de tidligere sovjetiske områdene, er alt annet enn oppløftende. Årelange kriger har resultert i fryktelige blodsutgytelser, bunnløs fattigdom og grenseløs korrupsjon langs den en gang så stolte handelsruta.

I tråd med de siste tiåras undersøkelser av nasjonsbegrepet, skriver Thubron mye om hvordan nasjonene han reiser gjennom ofte er kunstige resultater av politisk maktutøvelse. Han problematiserer grensebegrepet på flere måter, og forteller om skjøre, stadig skiftende fellesskap og lojaliteter. Det «urene», blandede opphavet til de fleste menneskene og religionene han møter underveis, er et viktig anliggende i boka. Thubron skriver om hvordan det han kaller «genetisk forvirring» råder langs hele den multikulturelle Silkeveien. Den aldrende briten er heller ikke redd for å være politisk ukorrekt: «Bøndene her virket mørkere i huden, villere på et vis». Ikke sjelden bærer teksten i det hele tatt et litt høystemt, gammelmodig preg: «Da hun tok av seg jakken, ante jeg en gifteferdig kropp». Nå og da tar man seg i å lure på hvor Thubron har all kunnskapen fra. En sjelden gang refererer han til klassiske reisende som Herodot og Robert Byron, men boka har ingen litteraturliste. Heller ikke de fiktive drømmesamtalene med en eldgammel handelsmann vil falle i alles smak. Men den som følger med helt fram på Thubrons maraton vestover, vil sitte igjen på samme tid klokere og med følelsen av hvor lite han egentlig kan om Asias komplekse befolkning og historie.