Krever utholdenhet

GENERAL SEKRETÆR Kofi Annans karakteristikk av forrige måneds FN-toppmøte var knapp og dekkende: «Vår største utfordring, og vår største fiasko». Slutterklæringen fra FNs 60-årsjubileum og møtet som skulle markere starten på den største overhalingen i organisasjonens liv, inneholdt ikke ett ord om ikkespredning og nedrustning. Verdens ledere maktet rett og slett ikke å bli enige, i en tid hvor kjernevåpenambisjonene florerer. Selv terrorister har vist en urovekkende sterk interesse for slike våpen, som tidligere kun var forbeholdt stater i terrorbalansens navn.

Men selv om det er bred enighet om den kjernefysiske trusseldiagnosen er det langt fra konsensus om terapien. Strategiene for å hindre spredning er mer forskjellige i dag enn noen gang i regimets historie. For ledende stater som USA har militærmakt tatt presidens over diplomati i ikkespredningskampen. Det er heller ikke lenger kjernevåpnene som er problemet, kun visse kjernevåpeninnehaverne. For USA krever et spekter av nye farer et spekter av responsmuligheter, også kjernefysiske, selv om dette bryter med landets egne forpliktelser under ikkespredningsavtalen. Ifølge denne avtalen er kjernevåpen kun midlertidig tillatt i USA, Russland, Frankrike, Storbritannia og Kina. Statene er forpliktet til å ruste ned, til null.

DEN INTERNASJONALE arkitekturen for nedrustning knakk sammen allerede på midten av 1990-tallet. Ikke ett kjernevåpen er blitt nedmontert eller ett gram spaltbart materiale er ødelagt på grunn av nyere nedrustningsavtaler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ledende kjernevåpennasjoner er det i dag da heller ingen sammenheng mellom nedrustning og ikkespredning. For alle andre er ikkespredning og nedrustning to sider av samme sak: enhver besittelse av kjernevåpen er et konstant stimulus til andre for å skaffe seg slike maktmidler. Ubalansen bidro sterkt til sammenbruddet til den syvende tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen, bare fire måneder før FN-toppmøtet.

Det var på denne bakgrunn FN-sekretariatet i juni ba om norsk fotarbeid for å sikre en sterk, relevant og fremadskuende tekst om ikkespredning og nedrustning til FN-toppmøtet. Jan Petersen tok utfordringen og samlet en sammensatt gruppe av likesinnede land for å sikre bred støtte for diplomati og internasjonal kontroll i ikkespredningsarbeidet. Med det fikk han ikke bare et relativt nytt interessefelt som utenriksminister. Mannen fikk også uvant skryt, og ble rost opp i skyene av et nært unisont norsk pressekorps. Sjefen selv, Bondevik, så mulighetene og snakket med ett varmt om Norges ikkespredningsinitiativ. Men så glapp det altså på FN-målstreken.

KOFI ANNAN HAR framhevet Norges rolle flere ganger, både før og etter det symptomatiske fraværet av ikkespredningstekst i sluttdokumentet. Dette er ikke bare et klapp på skulderen for god innsats. Det er snarere en mild påminnelse om at løpet langt fra er over. Tematikken er brennhet, interessen er stor og arbeidet viktig. Kjernefysisk stamina, med fortsatt politisk press og innsats fra norsk side kan med andre ord vinne fram. Ikkespredning og nedrustning er dynamiske prosesser som avhenger sterkt av det rådende internasjonale klimaet og sikkerhetsrelasjoner. Norges egengestaltede rolle som fredsnasjon kan og bør få nye dimensjoner, og utfordringer.

Svært mye var allerede gjort, også før Petersen tok fatt på den pålagte sjarmøretappen. Det norske bidraget danner et godt utgangspunkt dog for videre forhandlinger. For fem år siden ble statene under ikkespredningsavtalen enige om et handlingsprogram for ikkespredning og nedrustning. Avtalen inneholdt en rekke konkrete steg for å sikre optimal innsats mot spredning - og ikkespredningsavtalens fortsatte relevans. De 13 stegene er fortsatt høyaktuelle. En avtale om stans i produksjonen av spaltbart våpenmateriale, prøvestansavtale, fortsatt atomnedrustning, og kutt i taktiske kjernevåpen er noen eksempler

IKKESPREDNINGSAVTALEN har dessverre kommet under et dobbelt press. Det ytre presset har vært konstant og vedvarende, da India, Pakistan og Israel har stått - og vil stå - utenfor avtalen. Det nye er et indre press, fra stater som er medlemmer av avtalen og bryter denne. Dette presset kommer fra to kanter. At noen stater under dekke av sivile kjernekraftaktiviteter forsøker eller har lykkes med å produsere våpen er velkjent og velfokusert. Vi kjenner nå til Nord-Koreas utrop som den siste i rekken av kjernevåpennasjoner, eller Irans hemmelige kjernevåpenplaner. Tilfellene er alvorlige, og krever verdenssamfunnets oppmerksomhet. Det må blant annet etableres sterkere brannmurer mellom sivil og militær kjernekraft. Teknologien som i dag benyttes til de to formålene er den samme.

Atommaktenes manglende vilje til å oppfylle sine egne avtaleforpliktelser, med andre ord om å ruste ned, får langt i fra den samme oppmerksomheten. Men dette presset er minst like alvorlig. Atommaktene, med USA i spissen, ignorerer åpenlyst handlingsplanen fra 2000. Etter fem år med Bush bryter landet med store deler av planlagte implementeringstiltak for ikkespredning og nedrustning. USA ønsker ikke å være bundet avtaleforpliktelser og ser i økende grad Ikkespredningsavtalen som et anakronistisk overlevning fra den kalde krigen.

Ikkespredningsavtalen per i dag har svakheter hva gjelder sanksjoner ved avtalebrudd. USA ser tilsynelatende ikke at dersom avtalen ryker på grunn av manglende etterlevelse, ryker også muligheten for kontroll i stater som nettopp Iran. Og, alternativet til kontroll og verifikasjon er gjerne militære «løsninger». At USA, med sin globale terrorkrig og fokus på mot spredning av såkalte masseødeleggelsesvåpen, så aktivt bidrar til å undergrave ikkespredningsavtalen er ikke bare et mysterium. Det er også et av vår tids største sikkerhetsparadokser.

GODE ALLIERTE bør kunne forklare dette, sammen med de mulighetene som faktisk ligger i ikkespredningsavtalen. Per i dag er nok ikke avtalen det beste vi har mot internasjonal spredning av atomvåpen, men den er den eneste. Politisk reinvestering haster. I det minste bør deler av handlingsplanen fra 2000 raskt implementeres, for å vise at multilateralt ikkesprednings og nedrustningsarbeid faktisk lever videre.

I denne sammenheng er FNs sikkerhetsråds resolusjon nr 1540 fra april 2004 også relevant. Resolusjonen understreker nettopp viktigheten av avtaler som Ikkespredningsavtalen, og ved behov, styrke disse.

Neste mulighet for ny, proaktiv norsk innsats startet allerede mandag denne uken med nedrustning som et av hovedtemaene i FNs generalforsamling. Med støtte i «Petedersen-initiativet», handlingsplanen fra 2000 og sikkerhetsrådsresolusjon 1540 kommer de rød-grønne til dekket bord, om de vil. Menyen er klar, men gjestelisten kan by på problemer. Amerikansk deltakelse er avgjørende, men fordrer virkelig det beste av Norge som aktiv bro- og fredsbygger. Velbekomme.