FORSKNING: Sigbjørn Sødal, professor ved Handelshøyskolen, Universitetet i Agder, presenterer nye forskningsresultater som viser at avstanden mellom partiene ikke er så stor som enkelte vil ha det til. Foto: Kjell Inge Søreide
FORSKNING: Sigbjørn Sødal, professor ved Handelshøyskolen, Universitetet i Agder, presenterer nye forskningsresultater som viser at avstanden mellom partiene ikke er så stor som enkelte vil ha det til. Foto: Kjell Inge SøreideVis mer

Debatt: Valg 2017

KrF-ledelsen i utakt med velgerne

Stortingsvalget har aktualisert spørsmålet om hvor stor avstand det er mellom de politiske partiene.

Meninger

KrF-ledelsen mener avstanden til Frp er for stor til å sitte sammen i regjering, mens Venstre er i tenkeboksen. Er avstanden så stor som de vil ha det til? Nye forskningsresultater som presenteres i denne artikkelen, tyder ikke på det.

Valgundersøkelsene etter alle stortingsvalg viser hvordan velgerne bytter partier mellom valgene. Tall herfra kan avsløre avstanden mellom partiene hvis en antar at disse velgerbevegelsene jevnt over er størst mellom partier som ligger nær hverandre. Det er en vanlig antakelse i valgforskningen. Normalt holder to av tre velgere fast ved partiet de stemte på i forrige valg. For øvrig varierer oppslutningen om partiene og velgernes vandring mellom dem mye fra et valg til det neste. I det lange løp er likevel velgermobiliteten ganske stabil. Derfor må en bruke gjennomsnitt som fanger opp velgernes partibytter i alle retninger og i mange valg for å måle avstanden mellom partiene på en presis måte.

BEVEGELSENE: Figuren oppsummerer en systematisk beregning med statistikk om velgerbevegelsene på personnivå i alle stortingsvalgene fra 1981 til 2013.
BEVEGELSENE: Figuren oppsummerer en systematisk beregning med statistikk om velgerbevegelsene på personnivå i alle stortingsvalgene fra 1981 til 2013. Vis mer

Figuren oppsummerer en systematisk beregning med statistikk om velgerbevegelsene på personnivå i alle stortingsvalgene fra 1981 til 2013. Størrelsen på sirklene svarer til den gjennomsnittlige oppslutningen om hvert parti. (Venstre og Det Liberale Folkepartiet er slått sammen til «V», mens Rødt, Rød Valgallianse og Kommunistpartiet er slått sammen til «R».)

Lengden på strekene svarer til presist beregnede avstander mellom to partier og bestemmes av alle statistisk målbare kombinasjoner. I figuren er de nummerert etter stigende avstand, fra 1 til 24. Alle strekene ville blitt like lange hvis velgerne fordelte seg tilfeldig etter størrelsen på partiene, uavhengig av hva de stemte på ved forrige valg. Slik er det slett ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rødt og SV ligger nærmest hverandre (nr. 1), men tallgrunnlaget for Rødt er for spinkelt til at dette bør vektlegges. Deretter kommer Høyre og Frp (nr. 2). Dagens to regjeringspartier ligger altså nærmere hverandre enn det av og til gis inntrykk av. Så følger fire kombinasjoner som involverer Venstre (nr. 3, 4, 5 og 6). Disse viser at Venstre er det eneste klare sentrumspartiet, som avgir og mottar mange velgere i alle retninger. Venstre ville havne litt lenger til høyre i figuren hvis en bare brukte tall fra de siste tre-fire valgene. Det er ikke overraskende, siden Venstre var mer orientert mot Arbeiderpartiet på 1980-tallet.

I motsatt ende av skalaen, med størst avstand, ligger Høyre+SV (nr. 24), tett fulgt av KrF+AP (nr. 23) og KrF+SV (nr. 22). Avstanden mellom KrF og AP er mer enn fem ganger så stor som mellom Høyre og Frp. Det betyr at Høyre og Frp, etter justering for partistørrelse, utveksler mer enn fem ganger så mange velgere som AP og KrF.

Partiene nærmest KrF er Venstre (nr. 4) og Senterpartiet (nr. 8), etterfulgt av Frp (nr. 10) og Høyre (nr. 12). Avstanden mellom KrF og Frp (nr. 10) er halvparten så stor som mellom KrF og AP (nr. 23). En koalisjon av KrF og Arbeiderpartiet er dermed svært unaturlig i et velgerperspektiv, ikke minst med tanke på risikoen for at velgerne vil flykte til andre, mer nærliggende partier ved neste korsvei.

Den opplevde avstanden mellom KrF og Frp blant velgerne er med andre ord mindre enn en del politiske ledere gir uttrykk for. Avstanden mellom Frp og Arbeiderpartiet (lengden av strek nr. 13) er heller ikke mye større enn mellom Frp og KrF (nr. 10), så Frp ligger i det hele tatt mer sentralt i partilandskapet enn plasseringen av sirklene i figuren klarer å gjenspeile.

Carl I. Hagen har hevdet at Fremskrittspartiet er det nye Arbeiderpartiet, men tallene tyder på at Frp etter etableringen i 1973 har overtatt vel så mye fra det Venstre som sprakk i 1972, og som siden har strevd med å overleve. Frp henter ikke mange velgere direkte fra Venstre, men desto flere fra partiene som overtok velgerne og pulveriserte Venstre i 1973 og 1977.

Disse Venstre-velgerne kom aldri tilbake til sitt gamle parti. I stedet har Frp bygget seg opp til et 15-prosentparti ved å utveksle velgere i flere retninger, i god Venstre-tradisjon. Samtidig kan Frp oppfattes som et fløyparti hvis en utelukkende legger til grunn en høyre-venstre-forståelse av det politiske landskapet.

Beregningene bak dette politiske kartet bygger på statistikk og ikke på politisk skjønn, men synliggjør likevel mange politiske skillelinjer på en forenklet måte. I tradisjonell norsk valgforskning beskrives avstanden mellom partiene i en rekke dimensjoner: «høyre-venstre», «offentlig-privat», «vekst-vern», «religiøs-sekulær», «sentrum-periferi» osv. I figuren går høyre-venstre-aksen tydelig fra øst til vest, mens det for eksempel kan sies å gå en religiøs-sekulær-akse fra nord til sør og en sentrum-periferi-akse fra sørøst til nordvest.

Figuren synliggjør også historiske regjeringskoalisjoner i form av nærstående grupper eller lenker av partier. Det gjelder både Solberg-regjeringen (H+Frp), den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen (AP+SV+SP), Bondevik-regjeringene (H+KrF+V og KrF+V+SP) og Willoch/Syse-regjeringene (H+KrF+SP). Alt i alt avdekker velgermobiliteten et politisk landskap som bør være tankevekkende for dem som nå vurderer om Venstre og KrF skal gå inn i regjering.