TRENGER STØTTE: KrFs partileder Knut Arild Hareide trekker partiet til venstre. Foto: Henning Lillegård
TRENGER STØTTE: KrFs partileder Knut Arild Hareide trekker partiet til venstre. Foto: Henning LillegårdVis mer

Venstre om:

KrF må velge: miste velgere eller miste seg selv

Høyresiden mangler gode svar på hvorfor KrFs verdigrunnlag harmonerer bedre med Frps enn Arbeiderpartiets og Senterpartiets.

Kommentar

Knut Arild Hareides venstresving blir både kritisert og latterliggjort. Partilederen blir kritisert for å fremme vikarierende argumenter for hvorfor KrF og Arbeiderpartiet kan samarbeide, for å ikke sette pris på de velgerne han har i dag, og for å glemme hvem som er hans egentlige venner.

Men partifolk i Høyre som kritiserer Hareides valg, er ikke trygge på at han taper kampen. De er langt ifra arrogante i avvisningen av regjeringsskifte som alternativ for landets kristendemokrater. Flommen av kjærlighetserklæringer viser at det faktisk står noe på spill for dagens regjeringskonstellasjon.

Høyre-nestleder Jan Tore Sanner har for eksempel fylt spaltene i Vårt Land med et innlegg om hvordan Høyre er KrFs «hjertevenner.»

Den konservative kronprins, Torbjørn Røe Isaksen, har delt en klok og velformulert tale han holdt for KrF tidligere i år, om partienes felles verdigrunnlag og motstand mot venstresidens kollektivsmie og fellesskapsforståelse.

Flere kritikere har gode poenger, men som ofte ellers ser de flisa i andres øye, men ikke bjelken i sitt eget.

Redaktøren i den borgerlige avisa Minerva har kalt Hareides linje et kupp, og minner KrF-lederen på hvor stor støtte partiet fikk i den betente striden om reservasjonsretten for noen år siden. Helt til Høyre snudde, selvsagt, og KrF sto igjen like fattige på gjennomslag som før den rause, men kortvarige støtten ble uttrykt.

En rekke appeller til hvordan KrF har et solid støtte i Høyre i spørsmål om bioteknologi, har også vært å lese. Gjemt eller glemt er faktumet at støtten består av et mindretall, etter at statsministerens parti tidligere i år gikk inn for å være like liberale som den røde fare til venstre.

Mange minner også om at regjeringen er mindre populistisk og KrF-slem nå som både Sylvi Listhaug og Per Sandberg har forsvunnet ut av kontorene. Ingen av dem husker at Listhaug er nyvalgt nestleder i Frp, eller at Erna Solberg lot Knut Arild Hareide stå alene i stormen under kontroversene om nettopp Listhaug tidligere i år. De anerkjenner at Frp er et stort problem for KrF, men forsøker å underspille hvor ille det kan være. Det har skjedd gang på gang de siste fem åra.

Hele argumentet er i grunnen svært pussig: «Se så bra det går når Frp ikke dominerer regjeringen. Bli med oss, så sikrer dere at Listhaugs parti forblir ved makta en stund til.»

KrF får ikke gjennomslag i verdispørsmål om abort og bioteknologi hos verken Høyre eller Arbeiderpartiet. Satt på spissen er gjengangeren i flere av frieriene likevel at Hareide bør se bort ifra det faktumet, og likevel velge Høyre og Frp, fordi Erna er litt mer enig enn Jonas. Argumentet er at partiet må se vekk ifra reell politisk innflytelse, og heller nøye seg med at det har flere venner i rommet med Høyre enn Arbeiderpartiet.

Det er også helt riktig. Det er ingen tvil om at flere på venstresiden er dypt skeptiske til KrFs moralske pekefinger, bakstreverske homopolitikk, og abortsyn. Men verken Høyre, Venstre eller Frp har planer om å innfri KrFs ønsker om strengere abortlov eller ny ekteskapslov.

Det KrF må velge mellom er hvor de tror de får mest gjennomslag for det som er igjen av verdier og politikk. Her mangler høyresiden gode svar på hvorfor KrF vil lykkes bedre med Frp enn Ap og Sp. KrF har tross alt ikke profilert gjennomslag de siste åra med at det er blitt «mer Israel, mindre abort og mindre bioteknologi.» De har snarere løfta fram at de har redda regjeringens budsjetter fra å være fullstendig usosiale og klimafiendtlige.

Hvis mer klima, mer bistand, mer sosial profil er noe man mener er venstresidesaker, så må man vel også mene at det finnes gode berøringspunkter mellom KrF og venstresiden. De trenger de til og med ikke starte i minus, som Hareide skriver at han gjør med Solberg-regjeringen.

Regjeringen har riktignok kommet KrF i møte i hvert budsjett, og innfridd krav om både lærernorm og viktig bistandspolitikk.

Men man har ikke forstått Hareides behov for å sette reelle spor etter seg, hvis man tror det holder å møtes til uavgjort i regjeringsforhandlingene.

Skal vi tro Hareide er det ikke enkeltsaker som skaper ettermælet KrF bør være på jakt etter. Partiets tillitsvalgte er ikke i politikken for å kompromisse seg til lærernorm. Når Frp sørger for at regjeringen er målebærer for verdier og prinsipper som står i så stor kontrast til KrFs historiske eierskap til nestekjærlighet og menneskeverd, er det ikke verdt det, vil de si. Selv om SV er en rød klut for mange, er det ikke intuitivt at de er verre enn Frp.

KrF står likevel i fare for å miste en stor del velgere hvis de selv velger venstresiden. Hvordan partiet som selv mener de er svært like Senterpartiet skal profilere seg i en regjering med et populistisk og stort Sp, er heller ikke klart.

Det er heller ikke utenkelig at KrF er et synkende skip i norsk politikk, samme hvilket valg de tar.

Men hvis valget er å miste seg selv i regjering med Frp, så er det kanskje ikke rart mange mener det er verdt å ta sjansen.