Som Arbeiderparti-medlem og humanist er det ikke til å stikke under en stol at jeg ser med bekymring på de forsøkene på flørt fra partiets ledelse i retning av Kristelig Folkeparti de siste åra. Dette har toppet seg med Hadia Tajiks utspill sammen med nestlederne i de rødgrønne partiene i vår og Støres omfavnelse av KrF i forbindelse med Hareides retningsvalg nå i høst.

Det er mye som er positivt ved Kristelig Folkeparti sin politikk sett med Arbeiderparti-briller, og det er ikke vanskelig å finne saker en er enige om.

Samtidig er det utvilsomt slik at noen ting må, og bør, ligge fast for et parti som skal være et folkeparti, et parti for hele folket. Politikken må da faktisk være til for hele folket og ha hele folket som utgangspunkt. Da kan ikke utgangspunktet være «at den kristne forankringen må på plass» slik KrF krever for at de skal kunne gå i regjering – da må vi heller takke nei om denne forankringen truer med å sette likebehandlingsprinsippene og livssynslikestillingen til side.