BYTTER SIDE: Knut Arild Hareide og KrF er blitt enig med Arbeiderpartiet om likestilling. Det bekymrer Erna Solberg. Foto: Hans A. Vedlog  / Dagbladet
BYTTER SIDE: Knut Arild Hareide og KrF er blitt enig med Arbeiderpartiet om likestilling. Det bekymrer Erna Solberg. Foto: Hans A. Vedlog / DagbladetVis mer

KrF skifter partner

Når Arbeiderpartiet og KrF finner sammen i likestillingspolitikken, er det ikke så overraskende som mange tror, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da familie- og kulturkomiteen sist uke leverte sin innstilling til regjeringens likestillingsmelding, var det nok enkelte som stusset over den rørende enigheten mellom Ap og KrF. På de fleste punktene går KrF sammen med Ap og mot sine samarbeidspartnere, Høyre og Frp.

Hva er det som har skjedd? Er det ikke nettopp likestillings- og familiepolitikken som har stått i veien for et nærmere samarbeid mellom de to partiene? Tradisjonelt har de to framstått som motpoler på dette området; det progressive likestillingspartiet og det konservative familiepartiet har ustanselig vært i tottene på hverandre. Det er nok å nevne kontantstøtte, likestilt ekteskapslov og legers reservasjonsrett, tre symboltunge saker som alle har ført til harde konfrontasjoner de siste tiåra.

Når det gjelder kontantstøtte er de to fortsatt enige om å være uenige, men den støtten er uansett på hell. Tapte slag er det heller ingen grunn til å dvele ved. I stedet har Ap og KrF funnet sammen om det de kan enes om, og det er faktisk veldig mye.

For oss som har fulgt likestillingspolitikken tett, er ikke det en stor overraskelse. Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland gjorde i sin tid en formidabel innsats for å modernisere KrFs familiepolitikk. Det kom paradoksalt nok i skyggen av hennes største suksess, kontantstøtten, som Ap og feminister på venstresida ikke bare var høylytt mot; det ble en uforsonlig kampsak som skapte ondt blod i lengre tid og bandt KrF tettere til Høyre.

Men i andre likestillingsspørsmål, har KrF, ikke minst med KrF kvinnene i spissen, ofte vært mer på linje med Ap i synet på hva som kreves. Det vil si i erkjennelsen av at strukturer skaper ulikestilling og i viljen til å ta i bruk politiske virkemidler for å rette opp skjevheter.

KrF tror rett og slett ikke at likestilling skjer av seg selv, at det vil gå seg til bare vi gir det litt tid, slik likestillingsminister Solveig Horne ser ut til å mene. Hun la i fjor høst fram en likestillingsmelding, som har en god beskrivelse av utfordringene, som det heter. Problemet er at det ikke følger med nye penger og virkemidler.

I likestillingspakken Ap og KrF er sammen om, er det begge deler, blant annet likestillingspott, kvotering, kjønnspoeng og styrking av likestillingsapparatet.

Verken KrF eller Venstre var imponert over Hornes melding. Venstre mente den var så svak at den ikke burde vært lagt fram. Når meldingen skal opp i Stortinget torsdag ligger det dermed an til at regjeringen lider nederlag, selv om Venstre ennå ikke har bestemt seg. Partiet er ikke medlem av familie- og kulturkomiteen og dermed ikke med på innstillingen.

Sideskiftet har vakt bekymring i den borgerlige leiren, som har prøvd å få KrF tilbake i folden. At regjeringspartiene ikke har lyktes, skyldes nok ikke bare uenighet om sak, men også samarbeidsklimaet. Forholdet mellom KrF og Frp er iskaldt. Lojalitet går begge veier, og en slik gjensidighet skorter det på mellom de to. For Venstres del sitter det nok langt inne å påføre regjeringen et nederlag til fordel for Ap, men hvis partiet mente noe med sin harde kritikk av likestillingsmeldingen, er det vanskelig å se hvordan det kan unngås.

Samarbeidet mellom Ap og KrF på akkurat dette feltet er dårlig nytt for Erna Solberg, som seinest i helga på Høyres landsmøte, gjentok drømmen om å få samarbeidspartnerne med i regjering. Familiepolitikk, som KrF liker å kalle det, har tidvis framstått som en uoverkommelig barriere for å samarbeide til venstre. Derfor kan enigheten få større og mer langsiktig betydning fram mot neste stortingsvalg.

Forslagene fra Ap, som KrF støtter, kommer på overtid etter at de rødgrønne på tampen av sin regjeringstid la fram en nesten like slapp og tiltaksløs likestillingsmelding som Hornes. Det virker som Ap endelig har satt seg ned og lest Skjeie-utvalgets to NOU-er, hvor flere av forslagene er hentet fra. Noen av dem har bred oppslutning i arbeidslivet, både i LO og NHO, som i seinere år har framstått stadig mer progressiv på likestillingsfeltet.

Erna Solberg mener det er altfor lett for opposisjonen å bruke penger. Men likestillingspolitikk er heller ikke gratis og gir beviselig høy langsiktig avkastning. I disse tider, hvor særlig ett regjeringsparti, liker å trekke fram likestilling som den gjeveste norske verdien, er det vel også verdt å bruke noen kroner på å holde likestilling i hevd og bringe den videre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook