Da familie- og kulturkomiteen sist uke leverte sin innstilling til regjeringens likestillingsmelding, var det nok enkelte som stusset over den rørende enigheten mellom Ap og KrF. På de fleste punktene går KrF sammen med Ap og mot sine samarbeidspartnere, Høyre og Frp.

Hva er det som har skjedd? Er det ikke nettopp likestillings- og familiepolitikken som har stått i veien for et nærmere samarbeid mellom de to partiene? Tradisjonelt har de to framstått som motpoler på dette området; det progressive likestillingspartiet og det konservative familiepartiet har ustanselig vært i tottene på hverandre. Det er nok å nevne kontantstøtte, likestilt ekteskapslov og legers reservasjonsrett, tre symboltunge saker som alle har ført til harde konfrontasjoner de siste tiåra.

Når det gjelder kontantstøtte er de to fortsatt enige om å være uenige, men den støtten er uansett på hell. Tapte slag er det heller ingen grunn til å dvele ved. I stedet har Ap og KrF funnet sammen om det de kan enes om, og det er faktisk veldig mye.

For oss som har fulgt likestillingspolitikken tett, er ikke det en stor overraskelse. Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland gjorde i sin tid en formidabel innsats for å modernisere KrFs familiepolitikk. Det kom paradoksalt nok i skyggen av hennes største suksess, kontantstøtten, som Ap og feminister på venstresida ikke bare var høylytt mot; det ble en uforsonlig kampsak som skapte ondt blod i lengre tid og bandt KrF tettere til Høyre.