KrFs havresekk

Hilde Frafjord Johnsen viser KrFs dype mistro til at medisinsk forskning og utvikling lar seg styre uten at KrF tar hånd om forvaltningen, skriver Jan Helge Solbakk.

I ET HELSIDES

debattinnlegg 2.04.04 forsøker statsråd Hilde Frafjord Johnsen å så tvil om motivene til flere partier, forskningsmiljøer og fagpersoner som har engasjert seg på den andre siden i Mehmet-saken. Jeg har stor forståelse for at hun og andre statsråder med profilerte verdisyn og restriktive holdninger til bioteknologi gir uttrykk for bekymring og uro over hva SVs forslag om dispensasjon fra Bioteknologi-lovens forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk vil kunne avføde. Jeg finner det imidlertid bemerkelsesverdig at en menneskerettighetsminister må ty til mistenkeliggjøring som retorisk virkemiddel for å fremme sitt eget og regjeringens syn i saken. For ut fra det hun skriver får leseren inntrykk av det er bare de partier og personer som deler regjeringens syn det er grunn til å feste lit til mens alle de andre er ute etter å vinne velgere eller på andre måter å mele sin egen kake. Bare regjeringspartiene er opptatt av å fordele kakestykker til andre enn seg selv.

AT SV VALGTE

å endre oppfatning i denne saken forsøker hun i likhet med flere av sine kolleger i KrF å redusere til en hastverkspreget reaksjon på langvarig «kampanjejournalistikk» fra Dagbladets side. En slik offer-fremstilling oser ikke bare av nedlatenhet overfor et annet partis evne og vilje til å revurdere konsekvensene av egne standpunkter, men er i tillegg grovt misvisende når det gjelder Dagbladets dekning av saken. Faktum er at ingen avis har gitt så stor spalteplass til divergerende standpunkter i denne sak som nettopp Dagbladet. Både Bondevik, Høybråten, Rise, Høie og mange flere som deler Frafjord Johnsens syn i Mehmet-saken har fritt kunnet utfolde seg der i gården. Ser man derimot på Vårt Lands dekning av saken - en avis dessverre langt færre leser - har Frafjord Johnsens «kampanje»-karakteristikk absolutt noe for seg. Det er også interessant å registrere hvilke instanser og enkeltpersoner Frafjord Johnsen unnlater å nevne når hun lister opp hvem som «klapper i hendene» for SVs konstruktive forslag om en etisk nemd som skal vurdere enkeltsaker om fritak fra Bioteknologilovens forbud mot preimplantasjonsdiagnostikk. 19.03 skrev for eksempel Aftenposten - som i dag ledes av en tidligere sjefredaktør i Vårt Land - på lederplass følgende: «Den medisinsk, etisk og politisk vanskelige Mehmet-saken kan ha kommet et viktig skritt nærmere en akseptabel løsning. SVs forslag om å innføre en unntaksbestemmelse i bioteknologiloven, og overlate til en politisk uavhengig medisinsk-etisk nemd å behandle dispensasjonssøknadene med hjemmel i denne bestemmelsen, fortjener seriøs behandling av alle partier på Stortinget». At Handikapforbundets leder Lars Ødegård i tillegg har uttrykt seg positivt til dette forslag unngår hun dessuten behørig å nevne. I stedet tar hun Ødegaard til inntekt for sitt eget syn.

FRAFJORD JOHNSENS

omtrentlige omgang med fakta blir imidlertid enda tydeligere når man går til hennes omtale av de faglige sidene av denne saken. For eksempel skriver hun: «Varsellampene bør blinke hos SV når de ser hvem som nå kommer med klappsalvene. Disse fagmiljøene ser nå sjansen til å få endret praksis på hele bioteknologifeltet». Den praksisendring norske fagmiljøer - representert ved bl.a Arne Sunde og undertegnede - har tatt til orde for i denne debatt knytter seg til to av i alt 51 paragrafer i Bioteknologi-loven, paragraf 2.14 om preimplantasjonsdiagnostikk og paragraf 3.1 som totalforbyr forskningsmessig bruk av overtallige befruktede egg.

Det undertegnede ved flere anledninger har fremført i forhold til forskningsforbudet mot å bruke overtallige befruktede egg er at forbudet hviler på et sviktende premissgrunnlag både når det gjelder fakta og verdier. I likhet med pensjonert prest Stein Magnus Anderaa og flere fagfolk som bekjenner seg til et differensiert kristent livs- og menneskesyn har jeg derfor tatt til orde for «at det skal være begrensninger på hva befruktede egg kan brukes til» (Dagbladet 1.04.04). Derfor foreslo jeg i 2000 at det på «strenge vilkår» kunne være etisk akseptabelt å åpne for bruk av overtallige befruktede som stamcellekilde, men at en slik åpning ikke burde gi plass for terapeutisk kloning (Stamceller fra aborterte fostre og befruktede egg - medisinsk forskning, klinisk anvendelse og mulige alternativer. Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Sosial og helsedepartementet, Oslo 2000). I stedet for å imøtegå mine argumenter på dette punkt forsøker Frafjord Johnsen å så tvil om mine motiver for å engasjere meg i Mehmet-saken fordi jeg på midten av 90-tallet tillot meg å kritisere kvaliteten på en del av de argumenter som den gang ble brukt i debatten om kloning av mennesker. Det hører for øvrig med til denne historie at den tidligere omtalte Lars Ødegård i Handikapforbundet - i likhet med flertallet i Bioteknologinemda og i Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin - ga sin støtte til at overtallige befruktede egg kunne anvendes som stamcellekilde.

FRAFJORD JOHNSENS

omtrentlige omgang med fakta begrenser seg imidlertid ikke til debatten om bruken av overtallige befruktede egg, men er også usynlig til stede i hva hun unnlater å nevne når det gjelder den form for utprøvende behandling Mehmet-saken handler om: preimplantasjonsdiagnostikk i kombinasjon med vevstyping og IVF. I sin omtale gir hun inntrykk av at det bare er i slike behandlingsforsøk at det foregår forbruk og kasting av befruktede egg. Faktum er at dette også skjer som et ledd i ordinær IVF-behandling, men det i et omfang som samlet langt overstiger det antall befruktede egg som vil bli kastet dersom Stortinget gir dispensasjon fra § 2.14 i Bioteknologiloven slik at ikke bare Mehmets familie, men også familier med andre alvorlige arvelige sykdommer kan hjelpes.

Til slutt: Frafjord Johnsens forsøk på å så tvil om at en politisk uavhengig og faglig sammensatt nemd slik SV foreslår vil være i stand til å vurdere enkeltsaker på annen måte enn det som er i samsvar med forskernes egne interesser, er dessverre nok en bekreftelse på KrFs dype mistro til at medisinsk forskning og utvikling lar seg styre uten at KrF og deres ministre tar hånd om forvaltningen av det Frafjord Johnsen omtaler som «havresekken». Enda mer forstemmende er det å registrere hvordan forskningsministeren og miljøvernministeren har valgt å abdisere i forhold til utformingen av norsk biopolitikk. Det lover ikke godt for bioteknologiens fremtid og vilkår i Norge.