KrFs sammenbrudd

I DAGBLADET

7. august svarer Kjell Magne Bondevik ikke på min kronikk 25. juli, «Kristelig Folkeparti - apokalypse nå?» Mitt ærend var å reise en prinsipiell debatt om tjenligheten av religiøst fundamenterte partier i det opplyste, moralsk utviklede og demokratisk modne Norge. Med omhu unngår Bondevik denne problemstillingen. Hans artikkel kunne hatt overskriften «100 ords tomhet.» Det er preget av hans personlige varemerke: glatt intethet.

Å prøve å svare på Bondeviks innlegg hensetter meg i en stemning fra tidlig i medisinstudiet - da vi dissekerte slimål. Oppgaven var å blottlegge slimålens (myxine glutinosa) enkle nervesystem, gjemt under kamuflerende lag. Plutselig kommer denne øvelsen til nytte igjen.

JEG ANER FEM

«nerver» i Statsministerens innlegg som alle er med på å forklare KrFs sammenbrudd.

1. Kristelig Folkeparti forsøker å ta monopol på verdier. KrF opphøyer seg selvherlig til verdipartiet . Der nede famler andre. Men folk flest gjennomskuer dette verdibedraget. De ser at all politisk virksomhet dreier seg om verdikamp De erfarer at essensielle verdier forvaltes bedre av andre partier, for eksempel Frihet av Høyre og Rettferdighet av Arbeiderpartiet.

2. På ett punkt er Bondevik klar: KrF vil arbeide for at Bibelens 10 Bud skal være «styringssignaler» for enkeltmennesket og samfunnsutviklingen. Dette er KrFs hovedprosjekt: Å kolonialisere våre liv med sine hellige bud brakt ned fra Sinai Berg på stentavler av Moses for 3500 år siden. For KrF tar kolonitiden aldri slutt. Partiets drivkraft er misjonsbefalingen i politisert utgave: Gå ut og gjør alle mennesker til våre moralske og mentale kloner. 95% av borgerne i dette landet vil ikke vite av det kristelige anslaget mot personlig frihet og verdighet. De foretrekker den toleransen som kommer til uttrykk i det postmoderne bud: Du skal ikke begjære din nestes sinn.

3. Kjell Magne Bondevik forveksler etikk med kosmetikk. Han pynter seg med «værdian», men unndrar seg verdienes syretest: Hjemlig politisk praksis. Statsministeren gjør som i sangen: Ditt sinn monne flyve så viden omkring. Han skryter av å ha inspirert Direktøren i Den Interamerikanske Utviklingsbanken og Statsministeren i Nederland til å «sette i gang prosjekter om verdispørsmål.» Mot disse bragdene ute i verden blir de nære ting for små til å svare på. Ikke med et argument møter han min dokumentasjon av at KrF gir fåreklær til en Høyredominert regjering som slår sprekker i Velferdsstaten ved:

 Å gi skattelette til de rike

 Å øke skatt på sykdom (egenandeler)

 Å svekke arbeidervernet

 Å stresse offentlig sektor med anklager om ineffektivitet

 Å innføre en rangeringskultur dyrker vinneren og forakter taperen

 Å gi enerett til en brutal konkurranseøkonomi som sliter mange ned og støter mange ut.

4. Den fjerde nerven er vanskelig å identifisere fordi den er fordekt. KrF har alltid drevet med dobbelt bokholderi. På den ene siden har partiet Bøkenes Bok med Den rette lære, det egentlige program. På den andre siden framstiller partiet seg med dagens lure tekst preget av taktiske fortielser og opportunistiske signaler. I dette dobbeltspillet mellom Skriften og den politiske reklamen kan uærlighet og hykleri oppstå. Jeg aner faren i Bondeviks svar hvor han går langt i å fornekte KrF som et religiøst fundamentert parti - og det til tross for at hanen er i ferd med å gale for 3. gang.

5. Den siste nerven er umulig å dissekere seg fram til, fordi den mangler: Troen.

Når et parti, og ganske særlig Kristelig Folkeparti, mister troen er livet forbi. Kjell Magne Bondeviks forsvar for KrF er uten glød, uten troverdighet. Det har et preg av et velkjent nær-døden-fenomen i medisinen: Ekkolali. Det vil si en automatisert, repetitiv gjentagelse av noe man trodde på tidligere i livet.

JEG HAR I SOMMER

vært på Røst og på Jæren og gått turer med mine to barnebarn Diego, 9 måneder og Per, 6 måneder. Det har vært lærerike studieturer i kommunikasjon. Ofte går vi i stillhet, men plutselig kommer det essensielle meldinger fra de små inspirert av en bølge, en ørn, et vilt jordbær. Det dreier seg om vitale lydbilder båret fram av begeistret vilje og ekte engasjement. Aldri har jeg lyttet så oppmerksomt til noen. De har ingen ord, men de har noe på hjertet og hjernen. I motsetning til Kjell Magne Bondevik som har mange ord, men ikke noe på hjertet eller hjernen lenger. Som skrevet står: Statsministeren og hans parti er blitt lydende malm og klingende bjeller.