HVERDAG UNDER OKKUPASJON: Man tror gjerne Norges kamp mot Nazi-Tyskland startet 9. april, men helt slik var det ikke. Sommeren 1940 var det rettslig og faktisk usikkerhet om landets krigstilstand, skriver Hans Fredrik Dahl. Bildet viser en tysk soldat hos et Oslo-bakeri i aprildagene. Foto: NTB Scanpix.
HVERDAG UNDER OKKUPASJON: Man tror gjerne Norges kamp mot Nazi-Tyskland startet 9. april, men helt slik var det ikke. Sommeren 1940 var det rettslig og faktisk usikkerhet om landets krigstilstand, skriver Hans Fredrik Dahl. Bildet viser en tysk soldat hos et Oslo-bakeri i aprildagene. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Krig eller ikke krig?

Nye bøker om Norge i 1940 kaster lys over spørsmål som plager oss den dag i dag.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Litt av en nøtt for oss alle i dag: Er «krigen mot terror» egentlig en krig? Krig i rettslig forstand? Voldelig og grusom naturligvis, men definert og beskyttet like fullt av internasjonale regler?

Deltakelsen i Afghanistan, for eksempel: Var Norge i krig eller ikke? Eller i Pakistan, der USA pukker på retten til luftangrep: Har man lov til å drepe «combat aliens»? Og hvordan var det egentlig i Irak? Krig i betydning krigshandlinger, bevares, men ikke derfor en rettstilstand mellom stater... Spørsmålet kan være vanskelig, for ikke å si ømtålig.

Nyttig å tenke på da, at dette har vi vært gjennom før. Og det i en periode det ikke mangler stoff om. Sommeren 1940, med spørsmålet om krig eller ikke mellom Tyskland og Norge, er blant de best beskrevne tidsrom i vår historie. Grundig undersøkt av en kommisjon etter krigen, supplert av tallrike memoarer. Og nå med en hel dynge av bøker i det aller siste, samt de som ligger på beddingen for neste år. Ingen skal kunne si at sommeren 1940, da norske politikere sto overfor den formidable oppgaven å komme til en ordning med Tyskland, er tidd i hjel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har nettopp fått Tor Bomann-Larsens H7-biografi, der det ferske bind seks handler nettopp om dette: Kong Haakon som konstitusjonens vokter i London, og Bomann-Larsen som hans herold. Vi har også Åsmund Svendsens nylig utkomne skildring av Halvdan Koht, samt fjorårets Paal Berg-biografi av Per E.Hem.

Men dette er ikke alt! Vi får snart Iselin Theien om C.J. Hambro, og Sindre Hovdenakk om Johan Ludvig Mowinckel, ved siden av Tom Kristiansen om Otto Ruge — general Fleischer har vi jo alt. Tatt sammen med Alf R. Jacobsens store serie om 1940, og Harald Berntsens og Gunnar Heienes litt eldre bøker om Nygaardsvold og Berggrav, har vi altså utførlige situasjons- og livsskildringer av alle sentrale scener og aktører, bøker som med ferske blikk kaster lys over tidsrommet april til september 1940. Da Norge altså skulle komme til en ordning med Tyskland...

Men stopp: Var ikke Norge i krig i dette tidsrom? Var det ikke nettopp det at vi var i krig med nazismen, som gjør epoken så spesiell?

Nei, ikke helt. Det var tvil om krigstilstanden, usikkerhet om situasjonen rettslig og faktisk, noe som gjør sommeren 1940 enestående, samtidig som den viser oss et tidsrom vi kan trekke lærdom av i ettertid. Den lærdom framfor alt, at det glemmes fort, det som er vrient og vanskelig.

Man tror jo gjerne i ettertid at Norges kamp mot Nazi-Tyskland startet 9. april. Dette ble merkesteinen, grensedatoen for rettsoppgjøret, gjentatt alltid siden. Niende april begynte alt! Men faktisk var det ikke helt slik. Det offisielle Norge, landets dommere, partiledere, stortingsrepresentanter og embetsmenn, vurderte det annerledes. Rett nok hadde vårt forsvar kjempet en kort kamp mot overmakten. Men så, fra juni 1940, var krigen slutt. En fredsavtale med Hitler lå rett rundt hjørnet. Man forhandlet i Oslo om å komme til en ordning basert på fred!

Heller ikke regjeringen i London var sikker. Den brukte i alle fall ikke ordet «krig» om situasjonen før i oktober 1940, men foretrakk gjennom hele sommeren å si «strid» og «kamp» om sitt eget strev for å overleve. Altså politiske begreper.

Skulle jeg driste meg til en merknad til Bomann-Larsens meget grundige bok, er det nettopp dette: Han toner ned det vanskelige, at Hitler etter alle solmerker ville vinne, og det ganske snart. Det er bare i ettertid at vi kan gi «London» full og moralsk rett, mens forhandlerne i Oslo står tilbake som ettergivende. I det perspektiv at krigen egentlig var over, vunnet for kanskje 100 år framover av Hitler, måtte det jo kommes til en ordning. Noe annet ville være uansvarlig. Om nødvendig måtte konge og regjering ofres. Hvem kan dømme dem som forhandlet om dette, sier en klok tysk historiker. Vi må i hvert fall kunne se tidsrommet «sommeren 1940» på sine egne premisser. Krigen ville være kort, den tyske freden lang.

Forskjellen mellom den varige konstitusjonelle og den korte politiske linjen kommer, synes jeg, særlig tydelig fram i Hems bok om Paal Berg. Den viser at høyesterettsjustitiarius blandet juss og politikk på en måte som forvirret samtida, og som legger ham åpen for kritikk ennå i dag. Men man må forstå ham; han var jo politiker også! Og under alt politikerne tenkte og gjorde sommeren 1940, lå en fryktelig mulighet — så fryktelig at den sjelden kunne uttales: Borgerkrig. Norge, et Syria? Vi må forstå at så alvorlig var perspektivet.

Høsten 1940 ble alt dette annerledes. Både Hitler og Churchill måtte innrette seg på en langvarig krig. Og vi ble antinazister. I kronprinsens tale i BBC den 3. oktober ble det for første gang sagt at Norge var i krig, og at eksilregjeringen ville føre denne krigen i Norge.

Hvor fort det svingte, ser vi av skjebnen til de ledende norske utenrikspolitikere fra tida før 1940. Koht ble ofret og kastet seinhøsten 1940. Mowinckel fulgte snart etter, i opprøret mot ham fra «De 13» som krevde hans avgang. Nygaardsvold døde skuffet. Bare Hambro overlevde i USA, men han var til gjengjeld hatet av britene. Ubarmhjertig malte «omdømmet» gårsdagens menn ned, de kunne ikke brukes etter 1945.

Dette er generelle prosesser, politikkens bruk og kast. De kommer i tillegg til individuelle særtrekk, naturligvis. Svendsen legger i sin biografi stor vekt på Kohts forhold til kvinner, Unni Diesen især. Og det er sant at den godt voksne utenriksminister (67) ble sett altfor mye i lag med sin 32-årige sekretær. Men det ryktet han derfor pådro seg, ble over all forstand knusende; det kan bare forklares ved at det ble hensynsløst brukt — brukt til å sparke og kaste ham, den døende hest.

Unni Diesen blir forresten brukt av Bomann-Larsen også. Men da som sannhetsvitne. Hun supplerer sin kavaler utenriksministeren ved å huske bedre enn ham. Hun omtaler nemlig i sin dagbok (og siteres to ganger for det) at grunnlaget for «Kongens nei», altså svaret til presidentskapet om at han ikke ville abdisere, var et notat satt opp av Hans Majestet selv. Dette har Koht glemt. Han mener at det var han som skrev talen. At det statsrettslige resonnementet var notert ned av kongen selv, blir nå vist av Bomann-Larsen, som har funnet notatet og som kan fører Unni Diesen som vitne for at det ble brukt. En liten, men talende detalj om sommeren 1940 er dermed kommet på plass.

Man kan spørre: Vet vi nå også mer om de store linjer? Koht, Hambro og Berggrav har skrevet utførlige apologier selv, og biografiene om dem nå går naturlig nok ut fra hva de egenhendig har fortalt. I en annen stilling kommer her kongen. Han har i mindre grad kommet til orde hittil, ham har man bare skrevet om.

Nå, med Bomann-Larsens biografi, blir dette annerledes. Kongen rykker inn som faktor sommeren 1940, ubøyelig konstitusjonell. Dynastiet, derimot, den kongelige familie i sin videste krets, spiller en helt annen rolle; kronprinsessen forvirrer det hele, og det svenske kongehuset virket i beste fall tvetydig inn i norsk historie. Også dette er fortjenstfullt kommet på plass i den merkelige sommeren 1940. Den gang «fred» var viktigere enn «krig», og forhandlinger med Hitler mer nødvendig enn Grunnloven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook