NÅR SLUTTET KRIGEN? Ingen var i tvil om at det tyske felttoget i april, mai og juni 1940 var en krig. Men deretter begynte usikkerheten. På bildet vises det senkede tyske skipet Blücher. Foto: Ukjent/Scanpix.
NÅR SLUTTET KRIGEN? Ingen var i tvil om at det tyske felttoget i april, mai og juni 1940 var en krig. Men deretter begynte usikkerheten. På bildet vises det senkede tyske skipet Blücher. Foto: Ukjent/Scanpix.Vis mer

Krig eller ikke krig?

Spørsmålet om vi er i krig er ofte mindre viktig enn spørsmålet om vi bør være det.

||| Spørsmålet om Norge er i krig eller ikke, deler det norske folk skarpt, så skarpt at det i seg selv vekker kiv og strid. Er vi i krig, så gjelder jo visse regler med hensyn til stridsmidler og retten til å slå ned motstand, dertil hvordan håndhevelse av ansvar skal skje i ettertid. Er vi ikke, deltar soldater på frivillig basis. Norge som stat er i mindre grad bundet, og enhver deltaker står friere. Rettslig veier derfor standpunktet i den ene eller den annen retning tungt, avhengig om man betrakter fientlighetene vi er involvert i, som krig eller ikke.  

Og likevel er ikke dette det viktigste. Spørsmålet om krig eller ikke kan nok føre til ulike svar med hensyn til retten, altså med hensyn til konsekvensene av det ene eller det annet valg. Viktigst er likevel moralen, om vi bør være der eller der — i krig eller ikke. Tilhengerne av krigslinjen (for å kalle den så) mener at fientlighetene er så alvorlige at de bør defineres som krig. «Husk at vi er i krig», sier de, og ser megetsigende på regjeringen. Denne på sin side, vegrer seg. Noen av regjeringens talspersoner går langt i å benekte krig, andre forholder seg helst tause.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I begge tilfeller viser reaksjonene at myndighetene har interesse i å ligge lavt, ikke sette saken på spissen. Men alle ser at det er nettopp moralsk og politisk at det hele spisser seg til. Tilhengerne av å kalle stridighetene for krig, ønsker å maksimere alvoret; de kjemper for å frata motstanderne alle muligheter for å fralegge seg ansvar. Selvsagt er det en krig vi deltar i! Motstanderne av krigslinjen derimot, vil helst ikke blåse opp konflikten, understreker i stedet det glidende, overgangspregede i hva vi egentlig er med på, foretrekker å tale om de store, ideelle mål heller enn omkostningene. De store mål kan ligge langt borte. Det er lenge igjen før idealene nås. Men retningen ... 

Stormakten som står og ruver i bakgrunnen gjør ikke saken enklere ved ustanselig å skifte mellom krigs- og fredsretorikk. Stundom er det en stor, internasjonal befrielsesaksjon vi er med på, et prosjekt til fremme av fred og velstand, ja, noe alle folk egentlig vil ha nytte av. Andre ganger er det en håndfast krig som utkjempes, en skitten, fordømt krig som bare må vinnes så fort som mulig, for at man skal kunne riste av seg ulempene og komme videre, snarest. Følgen er i alle fall at begge syn får vann på meningsmøllene sine. Hvis det er en krig, så bør vi vel ha bestemte mål? Et visst antall døde, for eksempel? Et tak for hvor mange kister vi vil ta imot, før vi sier takk for oss og trekker oss ut?

Grensen for hvor lenge vi tåler å delta, følger av kostnadene, og de som kaller konflikten en krig, er utålmodige etter å vise at grensene forlengst er nådd. Nei, sier de som ikke vil kalle dette en krig. Kostnadene teller mindre, det store målet desto mer. Det er friheten og selvstendigheten det gjelder, og da må vi ta den tid som trengs. At det går menneskeliv med, er dessverre sant — men å telle dem, enn si å stable de døde mot et tak, er ikke nødvendig.  

Det er ikke Afghanistan jeg snakker om. I alle fall ikke bare. For selv om striden mellom de to syn nok kan sies å gjelde kamphandlingene der nede, er den eldre, mye eldre, den uenigheten vi har foran oss. Spørsmålet om Norge var «i krig» eller ikke, delte våre besteforeldre i to bittert uforsonlige flokker for sytti år siden: de som mente at krigen var over den 10. juni 1940, og de som mente at en virkelig krig tvert i mot begynte akkurat da.

Vi som lever i ettertida, legger ikke så stor vekt på dette. For oss er det jo opplagt at det var en krig vi deltok i, selve Annen verdenskrig — det måtte da alle forstå. Men det gjorde de ikke. Tvert imot. Alle de som støttet NS og tyskerne, og det om lag halvparten av de aktive i landet, mente at Norge ikke var krig etter kapitulasjonen 1. juni 1940. Vi var okkupert, riktig nok, men på vei mot å få en fredsavtale med Tyskland - slik Stortingets presidentskap hadde bedt om sommeren 1940.  Deres syn ble fullstendig overkjørt ved rettsoppgjøret. Da var det krig, fra niende april 40 til åttende mai 45, basta. Det er vel derfor vi anser spørsmålet opplagt i dag. Men det var altså en stridssak, en alvorlig og dyp meningskløft, mellom de to syn den gang.   

At felttoget april-juni 1940 hadde vært en skikkelig krig, med krigsfanger, krigsregler og krigens rett som styrende prinsipp, var ingen uenig i. Men om krigen fortsatte etter kapitulasjonen 10. juni 1940 og varte til frigjøringen i 1945, var et helt annet spørsmål. «Selvfølgelig var det en krig», sa de seirende. Saken var helt opplagt for dem. Ja, en autoritet som Johs Andenæs uttalte at selv om han skjønte at folk kunne si seg uenig med de seirende i nesten alle andre spørsmål,  så kunne han for sitt bare liv ikke forstå at NS-folk hardnakket holdt på den oppfatning at det ikke hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland.

I rettsoppgjørets dommer står det følgelig i hvert enkelt tilfelle at «tiltale burde ha forstått at Norge var i krig». Men det forstod de slett ikke. Tvert imot var de av samme mening som regjeringen (deres regjering, da) at krigstilstand ikke forelå. Med de følger som derav fulgte — at for eksempel frontkjempere på Østfronten var frivillige, akkurat som de norske soldatene på alliert side var det. Tilhengerne av krig mente tvert imot. Frontkjemperne var forbrytere mot den norske stat, de andre fulgte sin plikt som statsborgere. 

Den viktigste forskjell gjaldt oppgjøret om dette etterpå. Hvis kamphandlingene og fiendtlighetene var «en krig som Norge deltar i», forbrøt alle NS-folk seg mot straffelovens forræderibestemmelse nærmest kollektivt, og kunne dømmes for det. De tiltalte i disse prosesser, som holdt på at det ikke hadde hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland, mente derimot at hver enkelt måtte få sin sak prøvd uavhengig — og at de fleste da ville gå fri. Deres syn ble ikke tatt til følge.

At den ene oppfatningen vant så knusende i 1945, fikk svære følger for den annen part. Det ble dom, straff og livslangt ærestap, både for dem og deres barn. De andre kunne slå seg på brystet og si at de hadde vunnet en krig. Jo - spørsmålet om en væpnet konflikt er krig eller ikke krig, kan i blant få store konsekvenser. Er det tenkelig at dette skjer igjen?