ANMELDELSE:  At kongeriket Norge makter å samtidig være både «fredsnasjon» og aktiv krigfører og våpeneksportør, er et slags paradoks. Men det er ikke akkurat noen bombe. Alle nasjoner er fredsnasjoner i ett perspektiv og krigere i et annet.

Alle kriger begrunnes med at man skal skape fred.

Våpenkappløp sies å være garanti mot at krig bryter ut.

Gummi-regler Dette paradokset er ledemotivet i den nye boka om norsk våpenindustri, der vi får dokumentert hvordan norskprodusert utstyr eksporteres til land som Sudan, Emiratene, Kuwait osv. Med unntak i eksportreglene og salg via tredjeland blir «verdens strengeste eksportregler» myke som gummi — de justeres etter industriens behov.

Indignasjonen over fredsnasjonsparadokset er overeksponert i boka, og det er synd, for den har mer interessante poenger.

Når forfatterne beskriver besøk på våpenfabrikkene på Kongsberg og Raufoss, og gjengir samtaler med kommunikasjonsfolk og disponenter, ser vi at industrien og politikerne lider mer under paradokset enn vi andre gjør. Det kommer utflukter og bortforklaringer, tåkelegging og honnørord i en jevn, seig strøm.