NORSK KVALITET: Telemark Bataljon øvelsesskyter med den nye miljøvennlige testammunisjonen fra den norske ammunisjonsprodusenten Nammo på Raufoss. Foto: Kristoffer Egeberg / DAGBLADET.
NORSK KVALITET: Telemark Bataljon øvelsesskyter med den nye miljøvennlige testammunisjonen fra den norske ammunisjonsprodusenten Nammo på Raufoss. Foto: Kristoffer Egeberg / DAGBLADET.Vis mer

Krig er fred

Taushet som ansvarsfraskrivelse.

ANMELDELSE:  At kongeriket Norge makter å samtidig være både «fredsnasjon» og aktiv krigfører og våpeneksportør, er et slags paradoks. Men det er ikke akkurat noen bombe. Alle nasjoner er fredsnasjoner i ett perspektiv og krigere i et annet.

Alle kriger begrunnes med at man skal skape fred.

Våpenkappløp sies å være garanti mot at krig bryter ut.

Gummi-regler
Dette paradokset er ledemotivet i den nye boka om norsk våpenindustri, der vi får dokumentert hvordan norskprodusert utstyr eksporteres til land som Sudan, Emiratene, Kuwait osv. Med unntak i eksportreglene og salg via tredjeland blir «verdens strengeste eksportregler» myke som gummi — de justeres etter industriens behov.

Indignasjonen over fredsnasjonsparadokset er overeksponert i boka, og det er synd, for den har mer interessante poenger.

Krig er fred

Når forfatterne beskriver besøk på våpenfabrikkene på Kongsberg og Raufoss, og gjengir samtaler med kommunikasjonsfolk og disponenter, ser vi at industrien og politikerne lider mer under paradokset enn vi andre gjør. Det kommer utflukter og bortforklaringer, tåkelegging og honnørord i en jevn, seig strøm.

UD-Gry tier stille
Mest latterlig blir det når statssekretær i UD, Gry Larsen, blir utfordret på hvorfor Qatar og Emiratene er flyttet opp til den landgruppen som kan motta våpen fra Norge direkte — de såkalte «Gruppe 1-landene». Qatar og Emiratene er jo strenge diktaturer, og forfatterne lurer på om det er en positiv utvikling av demokrati og menneskerettigheter der, som er bakgrunnen.

Larsen sier at dette er gjort etter «en grundig vurdering». Når forfatterne vil vite hvilke vurderinger dette er, svarer hun at det er en «helhetsvurdering». Når de begjærer innsyn i disse, avslås det fordi dette er «gradert informasjon som er underlagt taushetsplikt».

Men hvorfor tie om menneskerettigheter? Her blir tausheten tydelig brukt som ansvarsfraskrivelse.

Bokas sterkeste del er der de redegjør for metoder, kilder og sitater, på to sider nesten bakerst. Her får vi vite at mange av intervjuene er sterkt endret i etterkant, av aktørene, og vi kan lese:

«Den norske ambassadøren i De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar og Bahrain, Åse Elin Bjerke, ble intervjuet halvannen time på telefon i januar 2012, fordi hun ikke hadde tid til å møte oss da vi besøkte Emiratene. Da hun fikk sitatene sine til gjennomlesning, trakk hun hele intervjuet, og nektet at navnet hennes skulle på trykk i boken i det hele tatt.»

Dét klarte hun ikke å hindre, navnet hennes står jo der.

Men er det virkelig mulig at en ambassadør for Norge ikke kan uttale seg om et så viktig spørsmål som dette, i forholdet mellom det landet hun er sendt fra og det hun er sendt til? Jeg tror jeg må google «Åse Elin Bjerke».