Krig for moro skyld

Sterk parodi på vår lengsel etter «ekte» opplevelser.

BOK: Baksideteksten til Erik Bakken Olafsens andre roman, «Turisten», er så presist oppsummert at den nesten gjør en anmelder overflødig. Den avsluttes med ordene «(...) og gjennom Olafsens møter med volden og vanviddet i krigssonene stilles vår hang til elendighetsfascinasjon i et ubehagelig selvransakelsens lys.» Setningen inneholder et moralsk postulat, som om det beskrev en brannfakkel i pamflettform. Forfatteren, gjennom forlaget, har gitt til kjenne sitt ståsted før du har rukket å åpne boka: Nå, kjære leser, skal du refses til klokskap!

Lidelseskonsument

Brekk gjerne den utstrakte pekefingeren, men du skal lete lenge for å finne andre samtidsforfattere som like tydelig utforsker dagsaktuelle, politiske temaer i romansjangeren med et mål om å gjøre leseren mer opplyst. Debutromanen «Koranoid» (2005) var et oppgjør med religiøs fundamentalisme, denne gang er det krigsturismen; i «en tidsalder der fjerntliggende folks nød er autentiske turistattraksjoner og TV-seeren er blitt lidelseskonsument», ifølge den samme baksideteksten. Begge bøkene vitner om en forfatter skolert i spørsmål om verden, og spesielt den siste inneholder avanserte analyser av krig, media og utenrikspolitikk. Med «Turisten» bekrefter Erik Bakken Olafsen at han er den mest utfordrende, spenstigste og samfunnsrelevante forfatteren som har dukket opp på norsk siden Matias Faldbakken debuterte med «The Cocka Hola Company» i 2001.

Kjedelig krig

Hovedpersonen, Erik Olafsen, har monotone arbeidsoppgaver på det provinsielle postkontoret i Solbergelva utenfor Drammen. Han er en apatisk tilskuer til sitt eget blodfattige liv, og norsk «normalvirkelighet» framstår som uvirkelig. Da postkontoret blir ranet, øyner Olafsen muligheten til å lure ut en sykemelding av krisepsykologen. Trygdepengene, seinere studielånet, bruker han på å reise til Nagorno-Karabakh, Jugoslavia, Rwanda og Irak som krigsturist. Det handler om å leve. Løpe gjennom skuddlinjen over slagmarken. «Fight Club» overført til en krigsskueplass. Komme så tett på krigsbegivenhetene som mulig. Kulminasjonen skjer i Irak, hvor han blir hyret inn av allierte leiesoldater, og erkjenner at krigen er like virtuell som alt annet: «Det var som en Jackass-episode, der deltakerne gjør gærne stunts og dokumenterer det.» Ikke bare tilgjort, men også rutinepreget: «Virkelig krig er dyster, ensformig, gold, tom, kjedelig - omtrent som livet i Solbergelva.» «Turisten» er ikke så sjangereksperimentell som «Koranoid», men bakerst i boka finner du ekstramateriale, en seksjon for bortklipte scener. Det er en passende absurd slutt på en roman som, tross sitt alvorlige tema, er gjennomsyret av uærbødige krumspring og parodier.

Deleted scenes

Olafsen har lekt seg med kommentarer i margen, hvor han begrunner hvorfor scener ikke fikk plass (som de da likevel gjorde). Legg til at romanen angivelig er «basert på virkelige hendelser», og dermed ryker siste rest av sikre holdepunkter. Kanskje har vi lest en iscenesatt debattbok likevel. Sjelransaket risikerer du å bli uansett. Ta sjansen!