Krig frigjør kvinner?

«Marit Nybakks kvinnefrigjørende visjoner er ikke bare naive, de er kvinnefiendtlige og livsfarlige.»

Den norske forsvarspolitiske toppledelse består av tre kvinner, med Krohn Devold øverst, fulgt av Marit Nybakk (Ap), leder i Stortingets forsvarskomité, og nestleder i komiteen, Åse Wisløff (KrF). Dette er nokså unikt - og meget interessant. Det er interessant først og fremst fordi det sier atskillig om hva og hvordan kvinner oppfatter likestillingsspørsmål - og kvinnefrigjørende politikk - i krig og fred. Våre ståsteder er til de grader ulike.

Forsvarsministerens engasjement i og støtte til den pågående krigen mot terror, inkludert krigen og bombingen i Afghanistan, er velkjent. Posisjonene - og meningene - til Ap- og KrF-kvinnene er mindre kjente. Utgangspunktet mitt er her intervjuet Dagbladet hadde med Nybakk 11.8. Jeg trekker fram tre aspekter eller temaer vevd inn i intervjuet: Informasjonen hun har om krigen, krigens kvinnefrigjørende dimensjon, koplet opp til generelle betraktninger om krigen mot terror. Hennes utsagn om endret forsvarspolitikk med flere kvinner i militære lederstillinger, blir imøtegått av mitt feministiske innspill til den type feminisme Ap-kvinnen forfekter.

Som samtlige andre norske politikere med meninger de har gått ut med i massemedier om krigen i Afghanistan, vet heller ikke Nybakk noe om hvor mange liv som er gått tapt, dvs. hvor mange kvinner, menn og barn som er drept. Informasjon om denne type talloppgaver er det antakelig ingen som har eller får. (Antakelig kjenner heller ikke USAs ledelse til noe tilnærmet eksakt tall.) Hvorvidt antall drepte overgår antall drepte fra terrorhandlingene 11.9., er det heller ingen som vet. Nybakk er i så måte ikke å klandre. Likevel er det nettopp på grunn av denne type uvitenhet om hva som egentlig foregår at hun faktisk opptrer (u)sedvanlig USA-servilt, etnosentrisk - og i mine øyne lite kvinnefrigjørende.

Nybakk får den informasjon hun ber om, leser vi. Dette er (u)sedvanlig klar tale. Hva hun spør om når hun tydeligvis ikke er kjent med noe så grunnleggende som antall drepte, er blant annet at hun «antar» norske soldater har vært involvert i trefninger. (Trefninger kommer av «å treffe», som jo minner atskillig om «å møte noen»; hun har i alle fall lært seg militærspråkets eufemistiske særpreg.) Garantien for det kvinnefrigjørende ved antatte trefninger er, ifølge Dagbladet-intervjuet, å stå under amerikansk kommando i det Nybakk kaller «denne operasjonen».

Nybakks redegjørelse for det kvinnefrigjørende er selvsagt kampen mot Talibans - og al-Qaidas - ekstreme kvinneundertrykkelse. Hun ramser opp alt det gode «vi» kontinuerlig forsvarer: kvinnerettigheter, utjevning og utvikling. Det hun selvsagt ikke nevner, er at garantisten for dette «gode» er Bush jr., med et ekstremt reaksjonært og krigshissende mannskap rundt seg. Det hun heller ikke nevner med ett ord (om journalisten har fått med seg det viktigste), er at afghanere - kvinner og menn - i dag har ett ønske: Stans krigføringen! Stopp bombingen! Taliban ble vitterlig styrtet ved juletider. Al-Qaida-nettverket befinner seg etter all sannsynlighet helt andre steder enn i Afghanistan!

Dette er da også et av kjernespørsmålene: Hvor mye bombing tåler det skjøre Karzai-regimet før enkelte av de motstridende gruppene på ny går i gang med en mer åpenlys innbyrdes krig enn den vi allerede i dag kjenner til? Har Nybakk andre kontakter i Afghanistan enn undertegnede? Kjenner hun kvinner i det skadeskutte landet som ønsker fortsatt bombing og som følgelig skulle - som Nybakk selv - se slik bombing som kvinnefrigjørende? Taler Nybakk her på vegne av afghanske kvinner - eller som privilegert kvinne i verdens rikeste land, på vegne av den maktelite hun faktisk tilhører?

Forekomst av kvinner i tidligere definerte mannsroller kan, i motsetning til det den Nybakkske feminisme mer enn antyder, fungere reaksjonært og stabiliserende mht. å opprettholde kjønnsforskjeller. Krig er den mest patriarkalske og maskuline arena av samtlige - i går som i dag. Tenkningen om «den rettferdige krig» er i høyeste grad maskulin, riktignok en spesifikk variant av det maskuline og en type maskulinitet atskillige menn i dag ikke kjenner seg igjen i. Kvinners inntreden på denne type arenaer framstår ofte som alibi for likestilling, en type likestilling mange kvinner tar avstand fra fordi en arkaisk mannskultur til de grader er sementert som pilarer for systemet det gjelder. Kvinner i lederposisjoner på tradisjonelle maskuline arenaer er slett ingen garanti for kvinnefrigjørende praksis - enn si krigspraksis! Snarere vil de ofte framvise muskler minst like potente som menn, i krig som i fred.

Fremdeles er den strukturelle makt maskulin, og den er det til de grader i det militære. Kvinner med lang fartstid på mannsdominerte arenaer ikler seg ikke sjelden den dominerende maskuline klesdrakt - delvis bokstavelig og i overført betydning ofte helt og holdent. Den hegemoniske maskulinitetens briller - i denne sammenheng fortrinnsvis representert ved Bush og co. - har blitt de briller mange kvinner ser verden med, og særlig vestlige kvinner. Denne hegemoniske maskulinitet korresponderer selvsagt ikke med den enkelte mannens agerende; snarere handler det om hva/hvilken type maskulinitet som opprettholder det mannlige maktovertaket.

I dag er denne type maskulinitet i noen - og mer private - sammenhenger på vikende front, mens den på andre områder og ikke minst på de mest dominerende økonomiske områdene er i ferd med å utgjøre selve paradigmet - et must for å vinne, ekspandere og overleve. Den nye økonomiske lederen innen finansverdenen skal helst inneha stadig flere fellestrekk med den ikke-feminin(istisk)e president Bush: Han skal være kynisk, aggressiv og kalkulerende. «He is willing for career reasons to jump between firms and in an age of global business, willing to jump between continents,» skriver mannsforskeren R.W. Connell i boka «Gender» (2002).

I en tid med kapital- eller spekulasjonsflyt (flow) betyr rommet, stedet/landet (space) mindre og mindre; det samme gjelder mennesker som måtte rammes av flyten. Flyten og flytting av virtuell kapital via virtuelle skjermer betyr stadig mer. Kvinner med ambisjoner om å nå opp og fram på slike arenaer har i disse tider lite å stille opp med når det gjelder kvinnefrigjøring - i globalt perspektiv.

Like lite som dagens form for globalisering tjener kvinnefrigjøring, like lite er den pågående Bush-ledete krigen mot terror kvinnefrigjørende - om man da mener en bedre og tryggere verden for folk flest, kvinner inkludert. Nybakks kvinnefrigjørende visjoner er ikke bare naive, de er kvinnefiendtlige og livsfarlige. At den type kvinner hun ser for seg i militære lederposisjoner ville endret tenkning og praksis i forbindelse med krig, er mer enn tvilsomt...