Krig og fred i det 21. århundre

Etter kommunismens fall i 1990–91og oppløsningen av Sovjetunionen, var den første følelsen i resten av verden, og spesielt i Vesten, at nå ville det bli en fredsdividend. Dette ordet ble til og med brukt. I denne nye verdenen ville vi ha denne fredsdividenden, dette fredsoverskuddet, og vi kunne se fram til en verden uten konflikter. Francis Fukuyama, en av de store intellektuelle i det amerikanske utenriksdepartementet, skrev for eksempel boken «The End of History», der han sa at det ikke lenger er noen fremtid man trenger å kaste bort tid på å ordne, verden har nådd sitt høydepunkt.

Dette var den regjerende holdningen. Det var en triumferende og selvgod holdning. Men plutselig ble alt forandret igjen, og den gjengse oppfatningen av hvorfor ting forandret seg, er 11. september. Men slik jeg ser det, er det den første Golfkrigen som er begynnelsen på den nye verdensordenen.

I 1991 grep altså Vesten inn i Irak for å straffe Saddam Husseins angrep mot Kuwait. Beskyldningen mot irakerne var at det er i strid med FN-charteret å invadere et annet land, hvilket er sant. Etter den tid har selvsagt mange andre overtredelser funnet sted uten å bli straffet i det hele tatt. Jeg tar derfor ikke disse universelle normene så alvorlig, fordi de er normer brukt av supermaktene, eller supermakten, når de trenger å bruke dem, og en av de verste tingene som ble gjort etter den første Golfkrigen var innføringen av sanksjonsregimet overfor Irak. Vi snakker her om et sanksjonsregime som, ifølge tall fra FN, førte til minst en million døde barn. Dette var en kollektiv avstraffelse som ble påført et folk for syndene som deres ledere utførte. Ideen om kollektiv avstraffelse ble utviklet av Det tredje riket, som pleide å straffe hele landsbyer og folkeslag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og ideen om forebyggende angrep mot andre land, på falske premisser – slik tilfellet var med den andre Gulfkrigen – hvor kommer den fra? Det var en idé som oppstod mellom de to verdenskrigene. Og det var for å utfordre den ideen, og for å hindre at det skulle skje igjen, at FNs charter som forsvarte nasjoners rettigheter og suverenitet ble skrevet. Alt dette er i dag nokså akademisk, for i dag bestemmes alt av makten til én stat. Vi må være klar over dette, og det å være klar over dette handler ikke om å være anti-amerikansk i enkel forstand, men om å erkjenne realiteten av verdenspolitikk og supermakter: om hvem som bestemmer om det skal kriges eller bli fred, og på hvilket kontinent.

Jeg tror den aller viktigste forandringen som skjedde på slutten av forrige århundre var noe som er ganske unikt i verdens historie: For første gang i verdenshistorien hadde man én dominerende makt som er sterkere og tøffere militært sett enn de neste sju nasjonene til sammen. USAs militære budsjett er vanvittig stort. Det er syv ganger større enn det samlede budsjettet til de neste syv landene, som inkluderer Russland og Kina. Økningen av det amerikanske militærbudsjettet for et og et halvt år siden, kun økningen, tilsvarer hele Kinas budsjett. Så det finnes ingen annen supermakt i verden i dag, og det har aldri vært tilfelle før.

Riktignok pleide Romerriket å tro at de var det eneste verdensimperiet, men dette var basert på uvitenhet, for de forstod aldri at det var noe som het Kina i en annen del av verden. Grekerne visste selvfølgelig at det fantes et persisk rike, men romernes imperium rundt Middelhavet gikk for å være verdens midtpunkt. Og i Kina mente keiserne at de var verdens midtpunkt. Men i dag er det virkelig bare ett midtpunkt. Å forstå det faktum er viktig, for det forklarer definitivt mye av det som skjer i Europa. Men det forklarer også reaksjonene til andre deler av verden. Dermed startet denne prosessen lenge før 11. september. Til tross for at hendelsene denne dagen var svært dramatiske, vil de ende opp som en fotnote i verdenshistorien. Men det ble brukt som et påskudd for å starte en rekke kriger og okkupasjoner.

Så hvor er verden på vei? Og finnes det noen vei ut av dette? Hvis man ser på Europa i sin helhet, finnes det lite motstand mot det USA driver med. Forestillingen om at EU skulle gi oss noe som var uavhengig, og som kunne tilføre verden et alternativ på global basis, er borte. EU er i stor grad en vellykket økonomisk enhet, euroen er en sterk valuta, men som politisk makt eksisterer den knapt. Og den kan ikke eksistere ut i fra den måten Europa er strukturert på i øyeblikket, for utvidelsen av EU har faktisk gjort unionen svakere, ikke sterkere. Det er realiteten. Så nå har vi i bunn og grunn en krig som noen ganger er voldelig, andre ganger ikke-voldelig, hvis hovedfunksjon er å bevare, beskytte og øke USAs hegemoni på verdensbasis. Det er i grunnen det vi er vitne til, og det er ikke mulig å forstå Irak-krigen på noen annen måte.

Det er ikke bare en krig om olje. Jeg misliker de forenklede forklaringene som sier at dette var en krig om olje, for det stemmer ikke. Verken Saddam Hussein eller noen annen irakisk regjering har nektet USA tilgang til oljen. Oljen er der, til å bli brukt, solgt og kjøpt på det åpne markedet, og det blir den. Det forklarer ikke krigen. Det som forklarer krigen, er å fjerne alle uavhengige makter i regionen av oljeproduserende land, så USA kan gi grønt lys til resten av verden for å kjøpe eller ikke kjøpe olje, og til hvilke priser. Det var krigens funksjon.

Den andre sentrale krigen er selvfølgelig krigen i Afghanistan der Europa, av en eller annen uforklarlig grunn, har blitt involvert. Og stater som Norge og Tsjekkia, små stater som vanligvis forplikter seg til fred, har blitt involvert i okkupasjonen av dette landet med 24 millioner innbyggere i en avsidesliggende del av verden. Hvorfor? Hvis man ser på propagandaen er det for å innføre «sivilisasjonen». Mahatma Gandhi ble engang spurt av en amerikansk journalist om hans syn på vestlig sivilisasjon, hvorpå han svarte: «Det ville vært en god idé!». Slik føler mange mennesker det i de delene av verden som er okkupert. Noen av oss mente at okkupasjonen av Afghanistan ikke ville kunne nå det erklærte målet som var å ødelegge al-Qaida, å fange Osama Bin Laden og kollegaene hans og stille dem for retten, samt å få tak i Mullah Omar fra den grenen av Taliban som var nærmest al-Qaida. Det var det erklærte målet for Afghanistan-krigen. Noen av dere vil kanskje huske Bush si han ønsket å få tak i Osama Bin Laden – død eller levende, slik som i cowboyfilmene. Dersom man skal dømme ut fra amerikanernes egne mål, så har de altså ikke lykkes. Al-Qaida forlot naturligvis landet da de forstod at målet var å ødelegge dem. Dersom du sier at de er målet, hvorfor skulle de sitte og vente på å bli ødelagt?

Det er viktig at man forstår hva al-Qaida er. Det er en liten gruppe, maks to tusen personer – og knapt nok det, skal man tro rapporter fra etterretningstjenestene. Og det denne lille gruppen minner om, dersom man dømmer på grunnlag av dens handlinger og ikke islam og dens ideologi, er en anarkistisk gruppe fra slutten av det nittende århundre. Den tidens anarkister trodde på gjerningens propaganda: Hvis du utfører sensasjonelle handlinger, som å drepe mennesker og sprenge kafeer i luften, vil verden forandres. Noen deler av anarkistmiljøet mente altså dette og lykkes sådan i tråd med egne holdninger. De drepte fem–seks statsoverhoder i Europa, de drepte keiseren i Østerrike. De drepte tsaren. De drepte den spanske og den franske presidenten.

Det er interessant å se hva slags språk anarkistene brukte. Da de ble spurt om hvorfor de sprengte kafeer der vanlige mennesker sitter og drikker kaffe, svarte de: «De er ikke vanlige mennesker. Hvis de har råd til å gå på disse kafeene er de en del av borgerklassen og fortjener å dø.» Man kan sammenligne dette med Osama Bin Ladens rettferdiggjøring av angrepet på Twin Towers, der uskyldige amerikanere ble drept. Han sa: «De er ikke uskyldige, for de har valgt denne regjeringen til å sitte ved makten. Dermed er de ansvarlige.» Argumentene brukt av anarkistene og argumentene brukt av islamistene rundt Bin Laden er, med andre ord, nøyaktig de samme.

Anarkistene hadde en sang som het «Hver bourgeois fortjener en bombe», som de gikk og sang i Europas gater. Senere kom en ny bølge av lignende handlinger: På 1960-tallet utførte de mest ekstreme grenene i Tyskland, Italia og Japan terrorhandlinger, Baader-Meinhof i Tyskland, De røde brigader i Italia og Den røde armés avdeling i Japan. I dag er det altså grupperinger tilknyttet al-Qaida som utfører slike aksjoner, men la oss nå ikke glemme hvordan disse grupperingene ble dannet. De ble dannet i den kalde krigens siste faser, av USA, som trengte folk som kunne kjempe mot russerne i Afghanistan. Opphavet til alle disse gruppene ligger i den første krigen i Afghanistan, mot russerne. Og argumentet som ble brukt av vesten, mot russerne, var at Russland ¬– som fremmed makt – ikke hadde rett til å okkupere et muslimsk land. Ingen rett overhodet, selv om regjeringen i Kabul for så vidt hadde invitert russerne.

Selv var jeg sterkt imot russernes inngripen i Afghanistan på den tiden, men svært mange på venstresiden i Pakistan var uenige med meg. De av oss som var imot, mente at det var galt både prinsipielt og moralsk sett. Men det viktigste argumentet for oss var antagelsen om at invasjonen ville komme til å skape uorden i dette området de neste 50 årene: Hvis russerne kom seg inn, ville ikke amerikanerne holde seg ute, og det hele ville bli et fryktelig rot. Dessverre fikk vi rett.

Ifølge rapporter fra etterretningstjenesten i USA og Europa, har tiltrekningen til terrorisme økt kraftig siden okkupasjonen av Irak og Afghanistan. Hvis målet for krigen er å bli kvitt terrorisme, må tilhengerne av krigen konsentrere seg om å stoppe rekrutteringen til disse organisasjonene. Den faktiske kjernen, toppledelsen, er ikke viktigst i denne sammenheng. Og skal man stoppe rekrutteringen, må man fjerne årsakene til at unge mennesker blir trukket i den retningen. Britene forstod dette prinsippet godt i Nord-Irland. Da britiske styrker drepte uskyldige mennesker under «Bloody Sunday» i 1972, steg rekrutteringen til IRA med 200 prosent. Folk stod i kø for å bli medlem. Rekrutteringen sank dramatisk da fredsforhandlingene og tilbaketrekningen startet. Dessuten ble det lagt stor vekt på at IRA skulle delta i disse fredssamtalene.

Mitt siste poeng er fikseringen på islam. Jeg er ikke en religiøs person. Jeg har vært ateist siden jeg var ung og mine syv nærmeste venner i Pakistan var alle ikke-troende. Vi har likevel vokst opp i den muslimske kulturen, og denne kulturen er viktig for meg: Det er en svært pulserende kultur som jeg har lært masse av. Jeg er veldig stolt av alt dette, og jeg synes det er forbløffende at islam, som er en ualminnelig variert religion, blir behandlet som en liten monolitt i mange europeeres tanker. Dette er tross alt en religion man finner fra Kina til Afrikas kyst. Hvis man reiser rundt i verden, vil man se at hver versjon av islam er forskjellig fra resten, det er ikke det samme i det hele tatt. De har forskjellige lokale tradisjoner som har smeltet sammen med religionen da den kom gjennom erobringer, eller handel som er tilfellet for de fleste i Østen. Og det å se denne kulturen bli svertet i media, er sjokkerende for meg og jeg spør meg selv om hvorfor det skjer.

Jeg tror dessverre at svaret er veldig enkelt. Dette er første gang siden 1400-tallet at man har en stor muslimsk befolkning i Europa. I perioden fra 800 til 1400-tallet var muslimer ganske integrerte, inntil de brutalt ble dyttet vekk av katolikkene i Spania og på Sicilia, og gjennom korstogene som var bestemt på å overvinne dem i hjemlandene. I 1492 ble det dessuten skapt en enhetlig europeisk identitet, tidligere fantes det ulike identiteter, slik som muslimske europeere, jødiske europeere, kristne europeere, og i mange deler av Europa bodde de sammen. Så tok det slutt, som følge av krig og erobringer, noe som naturligvis påvirket de religiøse kulturene som ble ekskludert.

Flesteparten av menneskene med muslimsk opphav som har kommet til Europa, fra ulike muslimske kulturer, kom hit for å få arbeid eller for å søke asyl. De kommer hit, og havner nederst på rangstigen. Og alle innvandrere møter fordommer i fremmede land. De som innvandret sent til USA, slik som tyskere og italienere på midten og slutten av 1800-tallet, møtte masse fordommer. Som vi vet: Mange jøder fikk ikke komme som flyktninger til USA og Storbritannia. Men innvandrere er nødvendig, økonomien i Europa ville kollapse uten dem. Det er noe alle vet, det er slik systemet fungerer: Man kan ikke ha fri flyt av kapital, uten å ha en viss flyt av arbeidskraft. Men kombinasjonen av fiendtlighet ovenfor andre elementer, i kombinasjonen med kampanjen etter 11. september, har skapt likhetstegn i folks tanker mellom islam, fullstendig underutvikling og terrorisme.

Dette er veldig farlig, og jeg skal fortelle hvorfor det er farlig: Det er ikke fordi islam, i motsetning til andre religioner, ikke kan kritiseres. Den kritiseres, noe mange mennesker av muslimsk opprinnelse gjør på en konstruktiv måte. Men de kritikerne som blir snappet opp av vestlig kultur er i stor grad folk som er ignorante og dumme, og som skriver bøker kun for å tilfredstille den europeiske tanken, for å appellere og gi liv til fordommene deres. Irshad Manji, en komplett idiot. Ayaan Hirsi Ali, som sier at kjønnslemlesting er en muslimsk synd, det stemmer ikke. Det har ingenting med islam å gjøre, det er en afrikansk stammetradisjon. Disse menneskene blir trykket til brystet. Disse bøkene blir bestselgere, det er et sjokkerende fenomen.

Men noen av oss har begynt å se hva den europeiske pressen, i Storbritannia, Frankrike, og selvsagt Tyskland skrev om jødene på 20- og særlig 30-tallet. I noen tilfeller er språket som blir brukt mot islam nøyaktig det samme. Hva sa de om jødene? Terrorist var ikke et ord som ble brukt, men «revolusjonær» ble brukt på grunn av Den russiske revolusjon, der 60 prosent av lederne blant bolsjevikene var kommunister av jødisk opphav. Så det ble innprentet i befolkningen at det å være jøde og det å være revolusjonær var det samme. Det ble brukt svært vellykket av nazistene; «den jødisk-revolusjonære konspirasjonen». Og ikke bare blant dem, det var også i alminnelig bruk blant de konservative kreftene i Europa. Man leser det som ble skrevet om jødene som kom til østkanten av London; de går i rare klær, de følger rare dietter, noen har langt hår, og blant dem finnes revolusjonære celler som er en trussel mot oss.

I dag er det slik at vi selvfølgelig er forkjempere av ytringsfriheten, men ingen benytter den til å skrive slike ting om jødene, fordi den delen av andre verdenskrig som omhandler jødene har gjort det umulig. Selv om det teknisk sett ville vært mulig å karikere Moses i skandinaviske aviser, med lang nese, bærende på sekker med penger i begge hender, er det ingen som gjør det. Hvorfor praktiserer de ikke den ytringsfriheten? Fordi det er uakseptabelt. Men det er helt akseptabelt å angripe den fattigste delen av samfunnet, nemlig innvandrere, i kampen mot islam, noe som etter hvert går over til å bli en kamp om ytringsfrihet og den europeiske sivilisasjons verdier, den samme sivilisasjonen som stod på sidelinjen og så på at seks millioner jøder ble sendt i gasskamre.

«Så vær forsiktige,» sier jeg til mine europeiske venner, «følg med på hvor dette fører hen, det kan ende veldig galt igjen.» Folk stemmer for utvisninger. I Italia i dag er 67 prosent av innbyggerne for å utvise alle sigøynere fra landet. Dette er et land der Mussolini satt ved makten. Har de ikke historisk minne overhodet? Vet de ikke at jødene ikke var det eneste folkeslaget som ble drept i konsentrasjonsleirene? Likevel er italiensk presse full av angrep på sigøynerne, med beskyldninger om at de voldtar og stjeler.

Det er mange skadelige trender i Europa i dag, og disse trendene er ikke fredelige.

Oversatt av

Siri Mohammad-Roe

•Dette er en forkortet versjon av

en artikkel i tidsskriftet Samtiden,

som kommer med nytt nummer i

dag. Artikkelen er basert på et

foredrag Tariq Ali holdt på

Wergeland-konferansen i Oslo,

tidligere i år.