LEDERSKIFTE?: Nobelkomitéens nåværende leder Thorbjørn Jagland og komitémedlem Kaci Kullmann Five skal kommende tirsdag konstituere seg for en ny periode. 
Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
LEDERSKIFTE?: Nobelkomitéens nåværende leder Thorbjørn Jagland og komitémedlem Kaci Kullmann Five skal kommende tirsdag konstituere seg for en ny periode. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Krig og fred og sånn

Dersom Kaci Kullmann Five vil, blir hun tirsdag valgt til ny leder av Nobelkomitéen.

Kommentar

Når Nobelkomitéen kommer sammen tirsdag, er det nåværende leder Thorbjørn Jagland som åpner møtet og umiddelbart går til behandling av første punkt på sakskartet: Konstituering. Det blir etter alle solemerker det siste han gjør før han trer til side og blir menig medlem. For enten vil Henrik Syse eller Inger Marie Ytterhorn foreslå Kaci Kullmann Five som ny leder. Da hjelper det ikke om Berit Reiss-Andersen måtte mene at Jagland bør fortsette. Det blir et skifte. Møtet tirsdag markerer et epokeskifte i fredsprisens historie. Ikke så mye på grunn av skifte av komitéleder, men fordi 25 års kontinuitet brytes når møtet settes uten at den uregjerlige bråkebøtta Geir Lundestad deltar som sekretær.

På tirsdag debuterer den langt mer lavmælte Olav Njølstad som sekretær. Han oppgave er først og fremst å holde orden på listen med de 250—300 fredspris-kandidatene som nå foreligger, og supplere med de forslagene som komiteens egne medlemmer måtte bringe inn i prosessen. Det blir et langt møte.

I Nobelkomitéens første år ville komiteen selv knytte prisen nært opp til Stortingets autoritet. Norges utenrikspolitiske stilling som ung, selvstendig stat betydde mye. Men det var også dem som allerede den gang mente at Nobelinstituttet skulle være et vitenskapelig akademi med et sterkt internasjonalt innslag. Og med ujevne mellomrom—særlig i etterkant av kontroversielle prisutdelinger—er det mange som etterlyser en internasjonalt sammensatt komité. Men er det noen grunn til å tro at prisutdelingene blir «riktigere» ved en internasjonalisering?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom komiteen en gang i framtida skulle bli satt sammen av internasjonale størrelser, som for eksempel Kofi Annan eller Bill Clinton, så er i alle fall en ting som er sikkert: Man vil oppleve en massiv, pengedrevet lobbyvirksomhet for å få fram kandidater som absolutt ikke burde få prisen. Da er det bedre å erkjenne at fredsprisen i sin natur er politisk, og at vi bør innrette oss deretter.

Geir Lundestads angrepsvinkel har hele tida vært en annen. Hans bekymring har vært at partiene ikke legger seriøse nok vurderinger til grunn for utvelgelse av komitémedlemmer, at man tenker mer i retning av fortjente honorære konsuler enn kompetanse. Derav hans berømmelige utfall om inkompetanse og språklig udugelighet foran fjorårets utdeling. Men Lundestad er ikke alene. Historieprofessor Francis Sejersted var medlem av komiteen i 18 år, ni som leder. I 2002 kom han med massiv kritikk av måten man valgte komitémedlemmer på. Sejersteds hovedpoeng var nettopp at medlemsvervet var blitt en hedersbevisning til personer som var ferdige med sin politiske karriere.

Trygve Brattelis innfallsvinkel var litt mer underfundig. På sedvanlig tørt vis tok han ned alle tendenser til vidløftighet. Han mente at det i Norge måtte være mulig å finne ansvarlige og gode kandidater til det han oppfattet som en ganske oversiktlig komitéoppgave. «Det Nobel gjorde med sitt testamente», sa Bratteli, «var ikke å overlate til en komité oppnevnt av Stortinget å forvalte verdensfreden, men å dele ut en fredspris. Og i forhold til verdensfredens problem er dette en ytterst beskjeden detalj.»

For de fleste av oss er det Geir Lundestad—mer enn de seks komitélederne han tjenestegjort med — som personifiserer fredsprisen. At sekretæren i komiteen sitter lenge, er ikke uvanlig. Historikeren Ragnvald Moe hadde jobben fra 1910 til 1946. Hans etterfølger August Julius Casse Schou—også historiker — satt fra 1946 til 1973. Men ingen av dem har som Lundestad forandret prisen. Han gjøv løs på oppgaven som entreprenør og endte som imperiebygger. Straks han ble ansatt reiste han til Sverige og forlangte at det svenske akademiet fikk se til å bruke noen penger også på Nobelregimet i Oslo. Det ble et forløsende grep.

Det er vanskelig å komme utenom at Lundestad har gjort fredsprisen til en merkevare av sjeldent kaliber. Noen av prisutdelingene har vært både skandaløse og pinlige, men like fullt snakker vi om den mest prestisjefylte utmerkelse for fremme av fred i verden — den er demokratisert, den skaper engasjement og involvering. I løpet av Lundestads 25 år er seremonien flyttet fra Aulaen til Rådhuset, forskningsaktiviteten ved instituttet har eksplodert, det kryr av gjesteforskere, Fredssenteret er etablert, Nobelkonserten er blitt en institusjon. Lundestad rakk til og med å avrunde det hele i ren Northug-stil da han på Skavlan nylig skjelte ut svenske nobelkolleger for—ja, selvfølgelig udugelighet. På befriende vis har han framstått som en reflektert kilde til det hemmelighetskremmeri som omgir hele Nobelregimet. Kanskje den eneste i vår tid. Og han vet definitivt hva han snakker om.

Hvor hard var frontene mellom ham og Jagland? Antakelig ikke veldig. Det eksentriske og trangen til uavhengighet har de felles. I den grad det har vært behov for det, har nok Lundestad bidratt til humørfylt samarbeid og løsningsorientering i komiteen. I den grad komiteen har valgt å være modig, kan man være sikker på at Lundestad ikke har vært noen festbrems.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook