Krig og idyll

Autentiske tekster som svinger fra det vakre til det groteske.

BOK: Det Norske Samlaget har mange spenstige kvinnelige forfattere for tida. En av dem er Rønnaug Kleiva; lyriker, prosaist og prisbelønt barnebokforfatter.

Da hun i 2003 romandebuterte med «Ingen reell fare», ble hun saksøkt av en kvinne som følte seg misbrukt som modell for en bedratt hustru. Kleiva ble blankt frikjent i en rettssak som medførte at boka fikk masse ekstra fokus. Mens den påstått misbrukte kvinnen nå trolig ble gjenkjent - som den bedratte hustru...

Redelig

Inntrykket av Kleiva som en redelig og lite spekulativ forfatter forsterkes når hun nå gir ut tekstsamlingen «La oss krysse Nilen».

Den bærer et umiskjennelig Kleivapreg: Korthuggede prosalyriske tekster blottet for daukjøtt. Oftest skildring av tilstander - livsfriser - med titler som «To kvinner og ei jente ventar på sola» og «Ein mann seier at han har byrja tvile på sin kjærleik». Til det mer konkrete «Medan bombene fell».

Titlene gjenspeiler tematikken i disse dagboksliknende notisene. Alle er sett fra en kvinne som i åpningsteksten blir forlatt av en mann. «Siden du forsvann, har veggene falle ned.» Vi beveger oss så gjennom en jentunges barndom, en voksen kjærlighet, og en reise i et krigsliknende landskap.

Tørr ironi

Kleivas styrke ligger i det helt uforutsigbare bruddet på en tilsynelatende idyll. Som den om jentungene som skjærer tistler i solskinnet. Men «Ei av jentene er sleivete. Ho kjem borti ei av dei andre jentene. Ho slår av beina hennar rett ovanfor kneet, med bein og alt. () Jenta ligg der utan bein.» Eller den vakre teksten om hun som så varsomt klapper katten: «Så hentar eg pistolen og skyt han. Alt er fredelig...Sand og tid og togn.»

Nettopp disse plutselige påminnelsene om livets groteske realiteter er utrolig godt laget.

En viss tørr ironi ligger det også i Kleivas nesten kaldt beskrivende barnlige skildringer. Som når hun skal spise middag i en sønderskutt by: «Det er slikt som skjer...Eit knust vindauge ligg på gulvet. Fisken er framifrå.» Eller det mer subtilt humoristiske «Utanfor vindauget mitt står ein bil. Nokon burde skyte den bilen, han er for gamal.» Den vakreste teksten er likevel en kjærlighetsscene om et par som sover: «Og så song du sakte. Djupt alt frå inst i buken. Merrily we roll along.»

Kleivas tekster er med rette blitt karakterisert både som malerier og som musikkstykker. En kjensgjerning er det at de er tvers gjennom kunstnerisk autentiske - i all sin beskjedenhet.