Krig og kjærlighet i India

En sterk og saftig pakistansk klassiker.

BOK: Den pakistanske dikteren Naim Hussein har sagt at han visste at han fornyet urdu-litteraturen da han skrev «Tapte generasjoner», og at han skrev romanen for å ha noe å gjøre på fritida. Fritid betydde for ham den tid han hadde til overs når han ikke jobbet på fabrikk. Det lyder som et typisk forfengelig forfatterutsagn, med tanke på hvor sammensatt «Tapte generasjoner» er.

Indisk bonde

Kort sagt forteller romanen historien om Naim, en inder fra bondestanden som gifter seg med en overklassejente, og som etter hvert blir dratt inn i de politiske urolighetene i India i mellomkrigstida. Livet hans er vevd inn i historien om Indias frihetskamp, fram til 1947, med opprettelsen av nasjonalstaten Pakistan. Den historiske romanen må forholde seg til spørsmål om perspektiv og betoning. Fra hvilken vinkel skal det historiske stoffet skildres? Hvor mye skal sies om og vises av historiske hendelser? På hvilken måte? I «Tapte generasjoner» velger Hussein et klassisk grep. Han velger det lave perspektivet, med å la Naim komme fra bondestanden, men samtidig ha tilknytning til overklassen, gjennom landeieren som har grunnlagt landsbyen hvor han vokser opp, Roshan Pur.

Sosiale sjikt

Via denne vekslingen gis det plass til de fleste nivåene denne rikholdige romanen består av. Klassedeling er kanskje ikke bra for de lavere klassene, men den skaper i hvert fall store rom for historiefortellere. Og hvor godt fortellende prosa nyter av sosiale grenser og forskjeller ser man her, hvor Naim går inn og ut av forskjellige sosiale sjikt. Han får en sjelden utdannelse som bondesønn, introduseres til den lokale overklassen, forelsker seg i landeierens datter og veksler mellom ambivalensen han føler for enkle og grovt bygde folk i bygdas samfunn, og ambivalensen overfor den herskende klassen, som representerer framskritt og grov undertrykking. Etter å ha kjempet i Europa som soldat i den britiske hæren, vender han tilbake til Roshan Pur som krigshelt, redder sin egen landsby med midlene han har spart opp, og gifter seg med Nazra, landeierens datter, til landeierens store sorg og forbannelse.

Politisk

«Tapte generasjoner» er en politisk roman. Gjennom utvalget og betoningen av hendelser er det ikke tvil om hvor forfatterens sympati ligger. Hussein sympatiserer med menneskene som lider, det vil si bøndene, arbeidsløse, tiggere. Samtidig er «Tapte generasjoner» ikke en naturalistisk eller sosialrealistisk fortelling. Romanen gjennomsyres av en humanisme som hele tida støter mot og overskygges av folklorens rå og groteske virkelighet.

Grotesk

Også måten Hussein skildrer historiske hendelser, de omveltende øyeblikkene, løfter fortellingen. Massetildragelsene sees fra et så begrenset perspektiv at leseren blir kastet rett inn, stort sett uten forklaringer. Slik slipper vi følelsen av å se opplysningsfilm fra nyere indisk historie. Jeg kan ikke huske å ha lest ei bok hvor mødrenes kjønn til de grader får gjennomgå. I denne verdenen søker kvinner og menn sammen i en slags trøstens nødvendighet, med stor motvilje, men samtidig drevet av et umettelig begjær. Niza Beg, den sta og reaksjonære stefaren til Naim, ligger for døden med Naim, en eldre og en yngre kone til stede ved senga. I dødsøyeblikket skyter hånda hans ut og griper tak i skrittet til den yngste kvinnen. Skrikende river hun seg løs fra jerngrepet. I den døde mannens hånd stikker hårtustene ut. Romanen er fylt opp med slike historier, kortere og lengre, som eksellerer i gru, saftighet og metaforikk. Både menn og kvinner gyver løs på hverandre med en aggresjon og degradering av det andre kjønn som setter farge på fortellingen og som er rått latter- og tankevekkende. I delene som handler om den politiske kampen blir volden uforsonlig beskrevet, med gjengivelser av overgrep som er rent motbydelige og rystende. Et bilde som sitter igjen er beskrivelsen av bevæpnede soldater som sitter på huk, for slitne etter et massedrap til å orke å slakte ned flyktningene som passerer.

Bindeledd

Naim er konsekvent «et vitne til». Han er ikke skapt til være leder eller organisere motstandskampen. Frihetskampen blir han dratt inn i av en lærer som befinner seg i ødemarka, men uten noen sterk indre drivkraft eller synlig edelt mål. Hvem er denne mannen? Han er fyren som står på fortauet i menneskemengden, og som ikke har mot til å løfte demonstrasjonsskiltet idet prinsens kortesje passerer. Han er plaget av «en forlegenhet for andre». Selv om han utretter ting som er bra for de undertrykte og blir et bindeledd mellom klassene, en som overskrider grenser, gjør han det med en underlig nummenhet for hendelsene, uten lidenskap. Naim er en muslim som ikke tror på noe som helst.

Kaotisk tid

Han ender opp som flyktning, siden det ikke lenger er trygt for muslimer å forbli i India etter opprettelsen av Pakistan. Den gamle mannen sliter seg nordover med strømmen, så å si uten eiendom, og tråkker i lik. Denne vandringen er et smertefullt mesterstykke, en avsluttende lidelsesberetning som utleverer menneskets litenhet og ensomhet i en kaotisk tid, hvor skaperverkets likegyldighet ligger over den endeløse rekken med fattige folk. «Tapte generasjoner» er en roman som synker inn, og arbeider videre i leseren. Jeg har ingen problemer med å forstå at den har blitt en pakistansk klassiker. Urdu er ikke denne anmelderens spesiale, men når det gjelder oversettelsen til Sumera Majid Pervez, virker det som den er preget av at oversetteren noen steder har lagt seg for nært opp til forfatterens idiom, og at det norske språket derfor til tider blir stivt og uidiomatisk. Det er den eneste innvendingen.