Krig og klovnerier

Når Erling Fossen skriver kjekt om krig og fred og sånn, er det svært tydelig at han ikke har peiling, skriver Halvor Elvik.

Les også:
- «Max Manus» kan gi ufortjent heltestatus

Det klareste med Erling Fossens bokanmeldelse av Ottar Samuelsens bok «Det skjedde her» på kronikkplass i Aftenposten lørdag, er at han ikke har peiling på det han skriver om. Da tenker jeg ikke bare på den norske motstandskampen under Den andre verdenskrigen, men på krig som en tilstand. Kjekkasformuleringene til Fossen tyder på at han aldri har risikert liv og lemmer i kamp med livet som innsats. Det er ham unnskyldt siden det gjelder de fleste av oss, både den gangen og nå.

Men han kan heller ikke ha snakket med, i hvert fall ikke forstått, hva det gjør med mennesker å leve i situasjoner der trusselen er konstant og helt uforutsigelig. Han formidler heller ingen spor av innlevelse på et teoretisk plan av hva som skal til for å gripe til væpnet motstand mot en militær overmakt. Det er i grunnen påfallende siden vi lever i ei tid da dette er en sentral og høyst aktuell problemstilling enten debatten gjelder Midtøsten, Irak, Kongo, Sudan eller Afghanistan.

Det er et lite stykke ironi at Fossen kritiserer de norske motstandsmennene og kvinnene for det samme som tidligere forsvarsminister i USA, Donald Rumsfeld, brukte mot fangene fra Afghanistan som ble plassert i et juridisk svart hull i fangeleiren Guantánamo Bay: De var «ulovlig stridende» fordi de ikke bar uniform.

De fleste som har arbeidet med disse spørsmålene, har fått med seg at folkeretten nok setter retten til aktiv motstand mot en okkupant foran det snevre uniformskravet. Det trengtes en juridisk juksemaker som tidligere Bushutenriksminister Alberto Gonzales for å snu om på den rekkefølgen.

Fossen sa ja til å anmelde boka da den opprinnelige oppdragsgiveren sa at Samuelsens bok handlet om ting som skjedde i Oslo. Og Fossen regner seg som ekspert på Oslo. I går skrev forfatter Samuelsen i Aftenposten at Fossen ikke har forstått boka, og at hendelsene i Oslo bare utgjør 50 av bokas 360 sider.

Men Fossens research førte altså til en negativ bokanmeldelse på kronikkplass i Aftenposten.

På sin blogg skriver Fossen at kronikken utløste tre dager med balansert debatt på aftenposten.no med 600 innlegg som nå er sensurert, ifølge ham. Det var først da «Gunnar Kjakan Sønsteby kjørte NS-kortet mot kronikken min» at opinionen snudde, ifølge Fossen som også videreformidler et bilde av Sønstebys visitt hos Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle.

SKAPER DEBATT: Erling Fossen har ikke peiling på det han skriver om, mener Dagbladets kommentator. Foto: NINA HANSEN
SKAPER DEBATT: Erling Fossen har ikke peiling på det han skriver om, mener Dagbladets kommentator. Foto: NINA HANSEN Vis mer

I Verdens Gang sier debattredaktør Knut Olav Åmås at «publisert er publisert, og det er vårt ansvar. Det må vi stå ved». Åmås sier at han ikke mener kronikken burde vært utrykt, men at «det er ofte formuleringer som vi kanskje kunne ha problematisert i samarbeid med forfatteren». Det er det lett å tro ham på.

Erling Fossen er en slags klovn i den norske samfunnsdebatten. Hans posisjon har vært å innta ytterstandpunkter med mye brask og enda mer bram. Han omtales oftest som «urbanist» og har en aura som forsvarer av livet i tettbygde strøk der intelligensen holder hus, mens de tjukke i huet foretrekker uberørt natur spesielt og grisgrendte strøk generelt. På dette feltet gjelder det sjelden liv og død, og klovner har større armslag. Det kreves et større alvor og en annen type respekt når debatten gjelder områder der folk faktisk har ofret livet og de overlevende satte det på spill mens det sto på.

Derfor er det synd at det ble Erling Fossen som fikk sette tonen og anslaget i det som kunne blitt en ny debatt om den norske motstandskampen under Den andre verdenskrigen i kjølvannet av den nye filmen om Max Manus. Det er liten tvil om at aktørene fra den gang har vernet om sin versjon av historien med engasjement og glød. Seierherrenes historieskriving er sjelden nyansert og balansert. Balanse, der den tapende parts argumenter blir drøftet og ikke bare avvist, framstår som et svik mot dem som falt.

I tilfellet Norge kommer det i tillegg at heltehistorien om hjemmefronten, utefronten og handelsflåtens innsats, var et viktig element i gjenreisningsarbeidet og nasjonsbyggingen etter Den andre verdenskrigen. Den glidende overgangen til kald krig mellom det tidligere allierte Sovjet og et USA i spissen for en vestlig forsvarsallianse, bidro også til å undertrykke både debatt og mer nyansert historieskriving enn den som ble dominert av nå avdøde historieprofessor Magne Skodvin.

Det hadde vært bedre for denne debattrunden om den i stedet hadde tatt utgangspunkt i den tidligere Akp-eren Bjørn Westlies bok om sitt forhold til faren som var NS og frontkjemper. I motsetning til Fossens puerile utbrudd er det et tankefullt og gjennomarbeidet bidrag.

Krig og klovnerier