Krig og moral

«Jeg vil hevde at bare et pasifistisk standpunkt er i overensstemmelse med moralske prinsipper alle anstendige mennesker ellers tar som en selvfølge.»

I sin kronikk «Massakrenes århundre» den 20.2. i år kom Jan Tystad med noen instruktive betraktninger omkring behovet for å drøfte krig/fred-problematikken i en moralfilosofisk sammenheng (knyttet til en bok av den engelske moralfilosofen Jonathan Glover). Jeg er helt enig med ham i at dette feltet har vært sørgelig forsømt i forhold til andre deler av den såkalte anvendte etikken, ikke minst når vi tenker på at Norge nettopp har deltatt i krig. I likhet med Tystad tror jeg også at filosofien kan bidra til en bevisstgjøring av hva problemstillingen dreier seg om. # Det betyr selvsagt ikke at litt filosofisk refleksjon er alt som skal til for å oppnå enighet om en militær strategi. Men kjennskap til ulike retninger i etikken kan gjøre det lettere å se hva som eventuelt står på spill og til å skille mellom snevert nasjonale og universelt moralske hensyn i forbindelse med krig. Det vil jeg forsøke å vise gjennom en argumentasjon som støtter seg på sentrale elementer i Immanuel Kants (1724- 1804) moralfilosofi. Jeg tenker da først og fremst på Kants overbevisning om at de handlingsnormer vi mennesker har vår selvrespekt knyttet til, omfatter mer enn individuell eller kollektiv interessemaksimering. Og jeg vil hevde at bare et pasifistisk standpunkt er i overensstemmelse med moralske prinsipper alle anstendige mennesker ellers tar som en selvfølge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med pasifisme mener jeg ikke her at det alltid er galt å drepe et menneske for eksempel i selvforsvar, men at krig mellom nasjoner generelt ikke godtas som middel til forsvar for politiske idealer, heller ikke for menneskeretter. Argumentasjonen er sentrert om to enkle punkter: 1. Krig rammer uskyldige. 2. Det er galt å drepe uskyldige.

1. Vi vet alle at det er regelen og ikke unntaket at uskyldige mennesker skades, lemlestes og drepes i krig. Det henger sammen med at krig ikke er en styrkeprøve mellom individer, men mellom nasjoner. Nasjoners seier eller nederlag avgjøres gjennom en «militær logikk» som ofte til og med innebærer at drap på uskyldige forsvares moralsk fordi alternative veier fram til seier forventes å medføre enda flere drepte. Det er forhåpentligvis nok å minne om de mange uskyldige siviles skjebne i kriger vi har vært vitne til bare etter annen verdenskrig, for eksempel ved USAs krigføring i Korea, Vietnam, Kambodsja og Laos, ved Sovjetunionens og Russlands kriger i Afghanistan og Tsjetsjenia eller ved Israels kriger i Libanon.

Hvis imidlertid regelen er at kriger rammer uskyldige, da er det nærmest en selvmotsigelse å gå inn for folkerettslig offensive militærstrategier (med utsikter til innsats «out-of-area») ikke som et forsvar for nasjonale interesser, men i humanitetens eller menneskerettighetenes navn. Derfor bør man ikke så den minste tvil om det internasjonale ikke-intervensjonsprinsippet som blant annet er nedfelt i innledningen til FN-pakten og som tilsier respekt for nasjonalstaters territorielle suverenitet.

Dette prinsippet ble problematisert i en rekke avisinnlegg om forholdet mellom krig og menneskeretter i norsk presse i fjor. Det ble vist til at dagens system av suverene nasjonalstater er basert på et folkesuverenitetsprinsipp som både har en territoriell og en demokratisk side, ettersom det både krever respekt for staters kontroll med nasjonale områder «ovenfra» og befolkningens kontroll med staten «nedenfra». Demokrati-idealet gjelder individers rettigheter, og ved tyranniske stater blir det et problem å respektere staters selvstendighet når de ikke behandler sine innbyggere i overensstemmelse med deres individuelle retter. Følgelig virker det rimelig å myke opp ikke-intervensjonsprinsippet, og flere kronikkskribenter mer enn antydet at det bare er demokratiske stater hvor menneskerettighetene respekteres, som egentlig er suverene.

Men er det snakk om mellomstatlige prinsipper og langsiktige, nasjonale strategier, er det en grunnleggende mangel ved slike resonnementer: Man har ikke gjort nærmere rede for alternativet til ikke-intervensjonsprinsippet - som er å åpne for krig. Dette alternativet duger ikke som et moralsk motivert forsvar for individuelle rettigheter. Krig består jo av konfrontasjoner mellom nasjoner, ikke mellom individer, og hvis det stemmer at krig rammer uskyldige, da er det et eklatant misforhold mellom midlet (krig) og det man vil forsvare (individets retter).

Serbiske barn drept av NATOs bomber fikk ikke sine individuelle rettigheter forsvart mot Milosevics nasjonale undertrykking. På en måte ble de i enda høyere grad et offer for den. Og generelt må man kunne si at i krig drepes mennesker ikke fordi de fortjener å dø, men fordi de har feil statsborgerskap. Da blir det meningsløst å hevde at krig er et moralsk akseptabelt middel til å forsvare individer mot nasjonale overgrep.

Men her er det kanskje rimelig å spørre: Kan det ikke tross alt være riktig å krige for å redde uskyldige selv om det fører til at andre uskyldige blir drept? Er man ikke like ansvarlig for sine unnlatelser som for sine aktive handlinger? Betyr ikke det at valget man noen ganger konfronteres med, ikke er å drepe uskyldige eller ikke, men hvor mange tapte menneskeliv man vil ha ansvaret for? Slike overveielser kan oppsummeres i ett spørsmål:

Er det riktig å drepe noen uskyldige for å redde andre uskyldige?

2. For å svare ja på dette, må man argumentere kvantitativt: Hvis alle menneskeliv er like mye verd og man gjennom å drepe én kan redde ti, da resulterer det i større «verditap» å ikke ta livet av den ene.

Evnen til å foreta kvantitative sammenlikninger oppøves gjennom dagens sosialvitenskaper, og den utgjør et fundament for den etiske utilitarismen eller «nyttefilosofien». Men alle moralfilosofer er også klar over de mulige grensene for slike resonnementer. Hvis for eksempel fem pasienter på en sykehusavdeling kan reddes gjennom organtransplantasjoner fra en sjette person, er det da riktig å «bruke» den sjette til å redde de fem andre? Det er det knapt noen som vil hevde, selv om en rent kvantitativ tilnærming klart måtte munne ut i at fem menneskeliv mer enn veier opp ett.

Ønsker vi å reflektere over grunnene til at vi nærmest instinktivt reagerer mot å bruke mennesker på denne måten, ser vi relevansen av den typen moralfilosofi jeg nevnte innledningsvis. Problemet med å vurdere situasjonen på sykehuset utelukkende kvantitativt, er at man ser bort fra menneskenes evne til å gjøre mer enn å maksimere sine egne interesser. Kanskje all etikk dypest sett handler om denne evnen. I så fall er ikke spørsmålet hvordan staten eller andre utenforstående instanser bedømmer forholdet mellom pasientene, men hvordan de involverte selv gjør det. Det er de som hver for seg må ta stilling til om de ønsker å leve videre på bekostning av et annet menneske, og i den forbindelse er antallet irrelevant.

Slik kan vi begrunne vårt dypt rotfestede tabu mot å drepe uskyldige for å redde liv. Og jeg tar for gitt at tabuet er der, slik at vi ikke trenger frykte noen ny praksis for eksempel ved våre sykehus. Vi bør også kunne forutsette at deltakere i moralfilosofiske diskusjoner holder fast ved det - ikke minst i debatter om krig og fred. Da kan jeg heller ikke se annet enn at man på prinsipielt grunnlag må forkaste tanken på «krig for menneskerettigheter».

At Holocaust-liknende situasjoner kan representere unntak fra dette prinsippet, vil jeg ikke benekte. Men at ikke alle konkrete situasjoner lar seg forutsi og innlemme i prinsipper, betraktes vanligvis ikke som noen grunn til å svekke prinsippene. Mer konkrete vurderinger av tilstandene i dagens verden tilsier vel dessuten at de «skurkestatene» som fra tid til annen dukker opp, blant annet er et produkt av vestlige lands våpeneksport. Og i likhet med for eksempel bilproduksjon er moderne våpenproduksjon utenkelig uten eksport i stor skala.

Med andre ord: Etiske hensyn taler i hvert fall ikke mot tiltak for rask og allmenn nedrustning.